En dråpe vann hviler på et blad. En avkjølende bris som berører overflaten setter den i bevegelse. Gjenspeiler en skjønnhet i livet, vital og sterk.
Når jeg går gjennom hagen er morgenduggen fortsatt intakt. Fargene reflekteres på overflaten av lyset fra tidlig morgensol.
Jeg blunker, én, to ganger. Hviler i gresset og ser opp fra et annet perspektiv.
Jeg ser hundrevis av små vanndråper som holder fast i livet. Bundet til hverandre med naturlig kraft. Rundt og perfekt.
Hvis vi alle holder om hverandre, av naturlig kraft, runde og perfekte, glitrende i solskinnet, reflekterer livet som dets egentlige kjerne, vil da alt falle på plass?
