Regnet pøser ned. Vinden strekker sine grenser. Grå dager skremmer bort solrike høstdager. Så husker jeg sommerturer i naturen. Jeg husker spesielt en av disse turene, da jeg passerte en maurtue med tusenvis av flittige maur. Jeg kunne ikke motstå å ta et bilde av alle de små arbeiderne som tok vare på samfunnet sitt.
Det er utrolig hvor synkroniserte de er. De ser bare ut til å vite nøyaktig hva de skal gjøre. Det er ingen analysering, planlegging og organisering. En maur lever for å samarbeide med sine tusen naboer. Fordi de vet at de er smartere sammen enn alene. Enten det er av erfaring eller evolusjon, har de funnet løsningen.
Det er morsomt at disse små organismene med seks føtter har funnet en måte å være sterkere på enn andre dyr som er to eller tre ganger deres størrelse. En maur alene har ikke mye å skryte av. Hvis den var alene ville den gå seg vill, den ville ikke overleve lenge. Men ved å omgi seg med andre kan den løfte individet til et høyere nivå og nå en bedre versjon av seg selv.
Jeg antar at vi ikke er så forskjellige fra maur, eller noe annet dyr for den saks skyld. Vi vet alle at vi er sterkere sammen enn alene. Men noen ganger kan vi trenge en maurtue for å minne oss på det.