Høyt over meg sitter en kråke og roper. Kanskje den roper på vennene sine.
Ropet går gjennom furu og gran.
Høyt oppe i furuen
der kråka sitter,
vifter med de lange barrnålene i vinden.
Hvem er du?
spør jeg furua.
Jeg får ikke noe svar.
Kanskje jeg burde spørre igjen, denne gangen høyere?
HVEM ER DU?
Ingen svarer.
Som om jeg hadde forventet noe annet.
En furu.
Så stor og så liten på samme tid.
Vet den at det er et furutre?
Om den nå kan tenke på det.
Det er nok bare det det er.
Bare sånn.
Den eksisterer, men har ikke definert seg selv.
En furu.
Omtrent 62 år gammel kanskje.
Gammelt ja, fast det er nok avhengig av hvordan man ser det.
Om vinteren sover den.
Alene, men likevel ikke.
Det er så mye liv rundt en furu,
selv om vinteren.
Det er hjemmet til så mange organismer.
Det er alltid noe som skjer.
Neste år vokser den litt mer.
Slik at den kan se over de andre høye furuene.
Og bli kjent med det nye fugleparet som bygde rede blant greinene i vår.
Det var så travelt med ekornungene akkurat da.
Jeg går min vei.
Forundret over dette stille vesenet, som denne furuen er.