La meg fortelle om en skog. Om gammelskogen. En eventyrskog gjemt mellom høye fjell.
Årets første snø knirker under støvlene mine. Rundt meg har en tynn snødekke lagt seg på trærne, på de mosekledde steinene og de døde trestammene. Små og store sopper har fått små krystallhatter. Jeg stopper opp og puster inn den klare luften. Det lukter nysnø og skog. Blandet med noe annet jeg ikke helt kan sette fingeret på. Kanskje er det friheten jeg kjenner her ute, i denne mer enn tohundre år gamle skogen?
Det er ikke lenge før vi finner den første lavarten. Visste du at lav er en symbiose mellom sopp og alger/blågrønnbakterier? Det er på den måten lav kan leve i ekstreme områder.
Så finner vi en kjuke; en sopp som vokser på trær. Den bryter ned døde trær til de smuldrer opp og blir til jord. Men det tar noen hundre år. I denne gammelskogen her står trær som har vært død i tohundre hår, men likevel myldrer det av liv i dem.
Fire meiser flyr over hodet mitt og forsvinner kjapt blant trærne. Der sitter de og hvisker og tisker.
Jeg lytter til skogen. Til livet i den. Rundt meg står unge, gamle og døde trær, trær som har stått her i flere hundre år. Jeg hører lavskrike litt lenger bort, og håper å få se dens fine fjærdrakt.
Det er respekt og ydmykhet jeg kjenner, mens jeg går rundt i denne eventyrskogen. Jeg tenker på alt den må ha opplevd. Historiene den har å fortelle. Og jeg håper.
Jeg håper at den vil kunne fortelle mange flere om hundre år.