Jeg ser meisene som henger på bjørkens greiner utenfor balkongen. Når jeg setter meg til ro, kommer de til den lille fuglemateren ved vinduet. Og så kommer gråspurvene.
Av og til tenker jeg at hver av dem har sin egen personlighet. For å ikke snakke om skjæra. Skjæra har kanskje størst personlighet. Men gråspurven gir den en tøff konkurranse. Fuglene i nabolaget dukker som regel opp rett etter at jeg har kvernet kaffebønnene.
De har ennå ikke vant seg til mine bevegelser på andre siden av vindusglasset. Selv om jeg ser at der er noen som bryr seg mindre enn andre.
I dag hører jeg også gjerdesmettens sang. Den lyden som ligner på når noen smakker med tunga. Eller det er vel kanskje alarmlyden deres? Etterpå kommer en nydelig trill, og så flere etter det.
Hvis man ser den samtidig, og man ikke har sett den før, ville man ikke trodd at lyden kommer fra denne lille fuglen.
Jeg sitter nå og lytter til livet utenfor. Kråker, kjøttmeis og gråspurv. Gråspurvene sitter nå og spiser fra fuglemateren uten å bli skremt. To av gangen. De andre sitter tålmodig og venter. Så bytter de.
Jeg liker å se fuglene og insektene som besøker balkongen. Det er en ære at de trives der. Hva ellers kan man gjøre, når man kjenner maktesløshet? Når naturen er på vei å forsvinne. Da er det godt å kjenne at man kan gjøre noe.
For jeg kan kjenne på avmakt. At jeg bare har lyst å gi opp og legge meg under en dyne. Men man får ikke glemme at selv om mennesket ødelegger, kan vi også skape muligheter. Fordi frøene vil spire om våren. Trær får bladene sine. Insektslarver blir til voksne individer, og enn så lenge har vi fuglesangen. Og i høst, forbereder seg naturen for dvalen sin.