Når jeg sitter i stillhet med penn og papir, klar for en ny fortelling, begynner de underligste tingene å skje. Den magiske stunden når ideene dukker opp, en etter en og gjør at alt er mulig. Ofte skjer det et sted mellom øyeblikket jeg åpner øynene om morgenen og når jeg har spist frokost. Noen ganger skjer det rett før jeg skal legge meg. Eller når jeg allerede ligger i sengen og er på vei til å sovne. Det er i grenselandet det skjer. Men etter ideen kommer det harde arbeidet.
På onsdag hadde jeg en usedvanlig god skriveflyt hele ettermiddagen. Jeg skrev på råmanuset til en ny barnebok. Jeg synes at råmanus nesten er det vanskeligste å skrive. Jeg må få ideen min ned på papiret, noe som ikke er så lett som man skulle tro.
Mye endres fra idé til råmanus og til ferdig manus. Når jeg får en idé, vil jeg at boken skal bli nøyaktig som ideen. Men ofte er en idé bare en inngangsbillett, starten på en fortelling. Det ferdige resultatet trenger ikke nødvendigvis være akkurat som man tenkte fra starten. Ideen er ikke bare en idé lenger, men er på vei til å bli en fortelling.
Det er mye som skjer i skriveprosessen. Fra den første setningen i råmanuset til det siste ordet i ferdig bokmanus. Noen ganger kjører jeg meg fast i skrivingen fordi jeg vil ha det akkurat slik ideen er i hodet mitt. Men man må tillate seg, jeg må tillate meg, å være nysgjerrig på hvordan ideen kan forvandles til noe mer. Til et eventyr. Til en bok. Til noe som gir en magisk lesestund.