Edinburgh

Duften av fudge og nybakte short cakes ligger i lufta. På markedet nedenfor Edinburgh castle myldrer det av folk som skal kjøpe ingredienser til helgens middager og nydelige søtsaker. Jeg stopper ved en bod og får smake deres hjemmelagde fudge. Den store biten smelter på tunga som smør. Jeg blir fortalt om måten de lager fudgen på og om tradisjonen i Skottland.

Jeg liker Storbritannia. Ikke på grunn av kongeligheter, været eller storbyer. Men på grunn av det vennlige folket, landsbygden, maten og … ja helt enkelt bare hele atmosfæren. Og jeg liker Edinburgh.

Det er første gangen jeg besøker Edinburgh. Men de historiske monumentene og brosteingatene, med små butikker og livlige puber, bidrar til at jeg fort føler meg som hjemme. Edinburgh har masse å tilby. Festivaler, markeder, museer og god mat. Det finnes også en rekke historiske og litterære plasser som er verdt å sjekke ut.

Jeg går videre fra markedet mot Greyfriars kirkegård. Å se på gravsteiner er kanskje ikke høyt opp på lista å gjøre på en storbyferie. Men hvis man er en fan av Harry Potter, er dette et must. Det er ikke en kjempestor kirkegård, men det tok litt tid å finne fram. Til slutt var det bare å følge grupper av turister som hadde samme mål; å se gravsteinene som J.K.Rowling fikk inspirasjon fra til navnene på karakterene sine. Jeg synes det er interessant å besøker plasser som har inspirert forfattere.

Etter å ha gått rundt på kirkegården gikk turen til Scottish National Museum. Jeg er en nerd når det kommer til naturhistoriske museer og prøver alltid å skvise inn et besøk i storbyer.

Scottish National Museum var ikke skuffende. Det er en av de beste jeg har vært på. På hele fire etasjer får man lære om naturhistoria, landets historie (inkludert den kongelige), teknologiens historie og motehistorie. Her kan man gå rundt i flere timer uten å kjede seg. Spesielt gøy var avdelingen med teknologihistorien. Det var som en eneste stor lekeplass for både voksne og barn 🙂 Man fikk prøve på å designe en robot, prøve ut gammeldagse telefoner og masse annet gøy.

Andre museer å besøke:

Edinburgh har en rekke andre museer som så gøyale ut og perfekt å sjekke ut på regnværsdager.

  • Museum of childhood. Leker og spill fra en svunnen tid.
  • Museum of Edinburgh. Om byhistorien i 1500-tall hus.
  • The people’s story museum. Forteller om livet til arbeiderklassen fra 1800-tallet til nå.
  • The writers museum. Litterære minner i form av manuskripter og personlige eiendeler av Robert Burns, Sir Walter Scott og Robert Louis Stevenson.

Andre ting man kan gjøre i Edinburgh

Neste dag gikk turen til Edinburgh Castle. Her kan man beundre kongelige juveler og store vakre saler. Og se hvordan fangene levde i dystre rom. En litt morsom anekdote; hvis man har kjøpt audioguiden vil man etter hvert få med seg at poeten William McGonagall (som inspirerte navnet til professor McGonagall) ble sett på som verdens verste poet i sin tid.

Fra Edinburgh castle kan man følge Royal Mile, en historisk brosteingate, hele veien til Holyrood Palace. Gaten er fin, men mer en turistgate enn noe annet. Hvis man ikke er fornøyd med antall skritt for dagen, kan man gå opp Arthurs Seat når man kommer til Holyrood park. Derfra har man fin utsikt over byen.

Fin utsikt får man også på Calton Hill. Her har det vært sykehus, fengsel og plass for henrettelser før i tiden. Så hvis man ønsker å se spøkelser, er det nok hit man skal spasere ved midnatt 😉

Så det ble en vellykket helg i Edinburgh, med lunsj og middag på pub, lokal øl, wiskey-smaking og til og med film på et gammelt, koselig kino. Jeg har dessverre ikke noe bilde, men vi smakte en supergod hamburgere der brødet var en glasert doughnut! Utrolig godt!

Bilder fra reisen finner du på min Instagram

På reise i England

Jeg har nettopp kommet tilbake fra en fin reise i England. Jeg elsker det det landet. Hvorfor eksakt, det vet jeg ikke. Det er så mye kultur og historie. Så mange kjente forfattere. Så mange kjente scener.

Oxford

Allerede på toget fra flyplassen til Oxford satt jeg lykkelig å så ut over det engelske landskapet. Jeg så ofte på kartet etter kjente steder fra Jane Austens romaner, som ikke lå så langt unna fra der vi passerte med toget.

Oxford er en utrolig koselig by. Jeg ville kanskje ha endret tidspunktet vi var der, siden det var mange turister. Men samtidig, utenfor sommerferien ville vi ikke har hatt muligheten å bo på et rom tilhørende Christ Church College. Og vi ville ikke ha fått spise frokost i den store salen, som ligner veldig på salen på Hogwarts.

Vi ville heller ikke ha gått opp for trappen som fører til den store salen. Det hadde vært veldig synd, fordi det var her scener fra Harry Potter og den vises stein ble spilt inn. Hvilken herlig måte å starte dagen på, må jeg si.

Litt utenfor Oxford ligger Blenheim Palace. Sir Winston Churchill er født og oppvokset her. Palasset har en diger park, som består av både litt mer strikte hager, men også av store områder av skog og et rikt dyreliv.

Her har mange filmer blitt spilt inn. James Bond, Mission Impossible, Gullivers reiser og Harry Potter er bare noen av dem. Kjenner du igjen treet fra en av Snapes minner i Harry Potter 5.

I Oxford er det også en del plasser der kjente forfattere har møtt skrivegruppen sin, filosofert, fått inspirasjon til bøkene sine eller tatt seg en øl.

Derbyshire – Peak district

Reisen gikk videre til est sted lenger nord i England. Dette er en nasjonalpark jeg har hatt lyst besøke i evigheter. Jeg må innrømme at Jane Austen har en stor del av æren. Her i Peak district skjer jo en av de mest viktige scenene i boken Stolthet og fordom. Det er her Elisabeth står med kjolen flagrende i vinden og ser ut over landskapet i filmen. Ikke så overraskende var det også veldig viktig å besøke Chatsworth House. Ikke bare er det her scenene på Pemberly spilles inn i filmen, men det nevnes også i romanen. Både den og Blenheim faktisk.

I en nærliggende by som heter Bakewell. I denne byen er det et hotell der Jane Austen har sittet og skrevet en del av Stolthet og fordom.

Peak district er en utrolig fin nasjonal park i England som jeg virkelig anbefaler å besøke. Jeg trivdes som fisken i vatnet og kommer definitivt å besøke den igjen. Et tips er å bo i en større by utenfor nasjonalparken. Vi bodde i Chesterfield og tok bussen inn til de små landsbyene i nasjonalparken. Det er veldig lett og billig. På helger har de dessuten en Hop-on Hop-off buss som er praktisk når man vil besøke mange småbyer. Bussen er også perfekt for sight seeing.

Bilder finner du som vanlig på min Instagram

Å svømme med ender

Den morgenen, sval og stressfri. Den beste tiden. Jeg står ved vannet. De små steinene under føttene mine, de føles som glasskuler

En liten bris gir meg gåsehud. Jeg kaster meg ut i vannet. Det er kaldt. Deretter bare litt kjølig. Og … ganske behagelig.

Stille beveger armene og beina seg i synkroniserte mønstre under vannoverflaten.

Morgensolens stråler reflekteres i vannet og glitrer som diamanter. Stillheten, jeg elsker stillheten. Å gli gjennom vannet.

To ender svømmer rolig nærmere og nærmere meg. De ser på meg. En av dem dykker, og kommer opp igjen bare noen få meter fra meg. Det er en hunn. Hennes brunprikkete fjærdrakt glitrer i solen. Jeg kan se vanndråpene rulle nedover halsen og videre ut i vannet.

Hun har en grønn flekk på begge sider av bakkroppen. Å være så nær en and og observere verden fra deres vinkel, gir meg et unikt innblikk i endenes verden. Som om jeg var en del av den.

Å velge en sti

«Å leve uten veier så ut til å være en måte å ikke gå seg vil»   – Naomi Shihab Nye

Å gå deg vill når du har for mange veier å velge mellom.

Å velge feil eller velge riktig sti.

Å velge i det hele tatt er sannsynligvis problemet.

Du kan ikke gå deg vill hvis du ikke har en bestemt sti å følge. Det finnes ikke noe rett eller galt. Ikke noe skal eller skal ikke. Som en kreativ person kan jeg bekrefte at det smarteste er å ikke følge stier hvis du ikke vil gå deg vill. Men du må ha troen på at du få det til likevel, ellers er det ingen vits å begynne engang.

Som en skriveglad optimist skaper jeg mine egne stier gjennom kratt og busker uten å vite det. Så går jeg meg vill, og legger stien bak meg. Mange ganger vet jeg ikke hvilken retning jeg skal eller bør ta, så da velger jeg bort stier.

Som et skrivende menneske er dette viktig, og noen ganger den eneste måten å utvikle min unike stemme og nye ideer på. For det er når jeg går utenom stiene at jeg finner de magiske ingrediensene til en fortelling.

Så jeg har eliminert stiene og går fritt over fjellet, med en fantastisk utsikt.

En urgammel skog

 

En urgammel skog

Tidens gang gjenspeiles her,
som en tykk historiebok.

Amber forteller om en urskog en gang i tiden,
der den gamle granens blod skapte en evighetsboble,
som deretter ble dekket av havets lunefulle bølger.

Bjørkens saft, søt og næringsrik,
forteller om menneskets bruk av skogen.

Benrester fra dyr som en gang løpte blant trærne
forteller historien om livet,
i denne gamle skogen.

En plastpose som glitrer av morgendugg
forteller deg hvordan ting bevares, brukes og blir liggende,
for neste generasjon å se.
I denne urgamle skogen

Lete etter trygghet i skogen

Skrittene mine er lette og lyden av løv under skoene mine er merkelig tilfredsstillende. Det er en følelse av trygghet. Den friske luften med krystaller som skinner i morgenlyset. Stillheten som fortsetter fra jeg våknet til nå. Det er som om jeg er borte. Forsvunnet i en følelse av tilhørighet til noe så naturlig. Ett skritt fra veien, blant trær og mose.

Bare ett skritt og en helt ny verden åpner seg. Det er noe magisk med skogen. Som en beroligende klem som alltid er der, en trygghet. Uansett hva som skjer, kan jeg gå tilbake til det samme treet, til den samme steinen, til den samme lille bekken. En beroligende følelse av å være på et sted som ikke har endret seg. I en verden hvor endring er en del av hverdagen.

Når jeg er trist, føler meg håpløs eller opplever en forandring i hverdagen, hva kan da være bedre enn å finne tilbake til en verden jeg kjenner til. Der endringen ikke påvirket noe. Der alt er som det alltid har vært, uansett hva som skjer.

 

En fugl synger om morgenen

Det er fortsatt mørkt ute.

Det er tidlig, men mange er allerede på vei til jobb. Utendørs, på balkongen, sitter jeg og lytter til en fugl sin vakre sang. En rødstrupe.

Hva er det som gjør morgenen så attraktiv, at rødstrupen synger og jeg sitter i kulden og hører på den? Lydene på morgenen er en klasse for seg. Hvis du lytter nøye, vil du høre verden våkne. Rødstrupen tenker kanskje ikke så mye på det, en fugl gjør nok ikke det. Men jeg gjør det.

Jeg tenker på morgensolen som snart kommer opp mellom trærne og husene. Jeg ser opp på himmelen, og den viser tegn på at solen vil gå opp noen minutter tidligere i dag enn den gjorde i går. Selv om klokken ikke er så mye, og den mørkeblå natten fortsatt våker over oss.

Så fantastisk at man bare kan nyte livet slik. Så enkelt, i stillhet. Når solen kaster sine første stråler over hustakene og de andre fuglene begynner sin morgensang, blir rødstrupen stille og jeg gjør meg klar for en ny arbeidsdag.

Å kaste seg inn i barnebokverdenen

Jeg har lenge tenkt på å skrive barnebøker. Jeg har lenge skrevet korte tekster her og der. Nå har jeg bestemt meg for å komme i gang og begynne. På ekte. Jeg har en lang liste med ideer til alt fra titler, plot og karakterer.

Men hvordan begynner man egentlig å skrive en barnebok? Hva er målet med boken? Hvilke aldre skal det være for? Hva tenker mine tiltenkte lesere? Hva vil jeg at de skal få ut av boken?

Det er mye å tenke på for at boken skal bli god. Men åh, så glad jeg er for å ha startet et bokprosjekt på ordentlig. Viljen er der. Inspirasjonen og motivasjonen er der. Dette blir et nytt eventyr. Å stupe inn i barnebøkenes verden.

Intervju med en furu

Høyt over meg sitter en kråke og roper. Kanskje den roper på vennene sine.

Ropet går gjennom furu og gran.

Høyt oppe i furuen

der kråka sitter,

vifter med de lange barrnålene i vinden.

Hvem er du?

spør jeg furua.

Jeg får ikke noe svar.

Kanskje jeg burde spørre igjen, denne gangen høyere?

HVEM ER DU?

Ingen svarer.

Som om jeg hadde forventet noe annet.

En furu.

Så stor og så liten på samme tid.

Vet den at det er et furutre?

Om den nå kan tenke på det.

Det er nok bare det det er.

Bare sånn.

Den eksisterer, men har ikke definert seg selv.

En furu.

Omtrent 62 år gammel kanskje.

Gammelt ja, fast det er nok avhengig av hvordan man ser det.

Om vinteren sover den.

Alene, men likevel ikke.

Det er så mye liv rundt en furu,

selv om vinteren.

Det er hjemmet til så mange organismer.

Det er alltid noe som skjer.

Neste år vokser den litt mer.

Slik at den kan se over de andre høye furuene.

Og bli kjent med det nye fugleparet som bygde rede blant greinene i vår.

Det var så travelt med ekornungene akkurat da.

Jeg går min vei.

Forundret over dette stille vesenet, som denne furuen er.

En tur i varmluftsballongen

En tur i varmluftsballongen

Den står stille.

Helt stille.

Verden.

Så kommer vinden. Med fargerike trær i bakgrunnen legger vi av gårde mot sør, hvor vårblomstrene spirer.

Landskapet under oss endres fra det ene til det andre. Landsbyer, storbyer, elver og skoger.

Passasjerene måper over utsikten, men holder fast i kurven slik at knokene bleker.

Selv sitter jeg på toppen av selve ballongen. Det blir mer eventyrlig på den måten.

Kanadagjessene slår følge og sammen flyr vi mot horisonten.