To be a bird in autumn time,
gathering
in formations for the long trip,
to areas that are warmer than mine.
Flying through sunshine, wind and rain,
every autumn and fall
has become the norm.
Wondering if it’s really worth the pain,
when you end up in the toughest storm.
But imagine the view on sunny days,
forests, mountains and glittering rivers,
to be a bird is not that bad anyways.
Det er høststormen som banker på døren,
og rykker i vinduene.
Den som tar med de siste bladene fra trærne.
De store bladene på lønnen, og de tynne bladene på bjørken.
Med en sving og et lettelsens sukk er alt borte.
Trærne er nakne, nakne og grå,
frosne og forlatt.
Den som tar av masken,
og avslører trærnes nakne sjel.
Det er høststormen som kommer.
Noen ganger kan livet være tøff. Det kan være mye stress på jobben eller en familiekrise. Noen ganger trenger du helt enkelt en time out. I disse tider føler jeg et behov av å være nærmere naturen enn andre ganger. Kanskje er det det skjulte menneskelige behovet for et bånd med det som opprinnelig skapte oss. Noe dypt inni oss, noe som det moderne samfunnet prøver å skjule.
Å gå forbi trærne og se opp på de mange grenene deres, et tegn på deres mangeårige kunnskap, minner meg om at alt går videre. Disse trærne har stått der i så mange år, mot storm og regn og tålt kalde vintre. Og de gir oss fortsatt en spesiell type trøst som vi noen ganger trenger. Det er imponerende.
Noen ganger stopper jeg opp og tenker på hva som ville skje hvis vi ikke hadde naturen å gå tilbake til. Det ville ikke være mye igjen for oss, for å være ærlig. Vi ville ikke hatt innsjøer som kan gi oss dybde. Ingen trær som kan ta oss høyt. Og ingen fugler å lytte til når alle andre er borte. Hvordan kan vi overleve i en verden uten naturens forsikring om at livet går videre? Hva ville skje med oss?
Men foreløpig skifter årstidene, jeg har fortsatt trærne til å trøste meg med, og naturen fortsetter som den alltid har gjort. Noe å være takknemlig for. La det fortsette slik!
Her er et annet innlegg om naturens påvirkning.
Det hemmelige livet,
på bunnen av en skog.
Skjult bak en fordom,
i fred og ro er det ingen som forstyrrer.
Det grønne lyset skinner gjennom,
gir et innblikk i en verden vi knapt kjenner,
på nært hold, liv, spising og å bli spist.
Naturen som viser essensen av livet,
gjemt bak en fordom,
i fred og ro, bare sett av meg.
Den følelsen når du kommer tilbake til første skoledag etter sommeren. Første dag i et nytt skoleår. Og høsten ligger i luften.
Mange andre føler seg litt deprimerte ved tanken på høsten. Det er slutten av sommeren og dagene blir mørkere. For meg er det faktisk motsatt. Tror du meg ikke? Her er en liste som forteller deg hvorfor høsten er fantastisk:
Høsten er også perfekt for kreative hobbyprosjekter. Hva med å lage høstpynt?
Kornfelt til høyre og venstre. Halm av gull som leker i den milde vinden. Grønne skoger i det fjerne som kommer nærmere. Skilt som peker mot det ene bondegården etter det andre. Her kan du nyte ost, nybakt brød, lokalt produsert kjøtt, is og øl.
Hvis du har det travelt i livet ditt, er denne turen ikke noe for deg. Eller, kanskje dette er nettopp det du trenger. Hvis du lengter etter å nyte en utsikt som er som et skandinavisk Toscana, og smake på god mat, er denne turen perfekt for deg.
I Straumen sentrum blir du møtt av små butikker med håndlagde produkter, gammeldags søtsaker og høyt verdsatte bruktprodukter, og tilbyr en koselig atmosfære.
En sykkeltur på denne vakre øya, Inderøy, er perfekt for en pause fra hverdagen. Bare to timer nord for Trondheim. Her blandes alt det gode i en gryte og kryddes med «Carpe diem».
Forbi gulmalte gårder med hjemmelagde boller, gårdsbutikk og kunstgallerier. Et himmelrike.
Ved neste pause passer det godt med litt lokalprodusert is med nye smaker…
…på Gangstad Gårdsysteri.
Kornfelt følger syklene hele veien rundt øya, samt utsikten over fjorden.
Noen regndråper faller ned fra himmelen. Men det er ikke før det bare er halvannen time igjen at himmelen åpner seg. Motvinden og regndråpene kjemper på for å gjøre den siste strekningen vanskelig. Jeg tar en pause og ser meg rundt. Jeg oppdager at landskapet lyser med sine sterke farger. De gule kornfeltene, den mørke granskogen, grønne enger og blå fjord. Selv regnet kan ikke drive bort dette inntrykket av et fint sted på jorden.
“The oldest and strongest emotion of mankind is fear, and the oldest and strongest kind of fear is fear of the unknown”
― H.P. Lovecraft, Supernatural Horror in Literature
Frykt kan vises på mange forskjellige måter og oppstår i mange forskjellige situasjoner. Du kan være redd for edderkopper, slanger eller høyder. Du kan være redd for ensomhet, sosiale arrangementer eller kanskje begge deler.
Mange av disse fryktene er forankret i individet. Og det viser seg i visse atferd. Å være redd for å miste jobben vil uunngåelig føre til mer stress. Frykt for å miste en partner eller en elsket venn kan vise seg i sjalusi. Å være redd for å mislykkes hindrer oss i å realisere drømmene våre. Og den verste typen frykt kan gjøre folk egoistiske, hardhjertete og direkte hatere.
Når noe er ukjent for oss, føler vi frykt og vi skaper en forsvarsmekanisme. I utgangspunktet prøver vi å beskytte oss mot mulig fare. Det er rett og slett en overlevelsesmekanisme. Så vi reagerer med mistenksomhet, avvisning og bekymring. Hva skjer med meg? Og der har vi kommet til kjernen av egoisme. En bekymring for vår egen velferd og forakt for andre mennesker som tilfeldigvis er annerledes, men som er akkurat som deg og meg.
I dagens situasjon blir vår evne til å vise vennlighet mot det ukjente satt på prøve. Selv om noen er mer kompliserte enn dette, tror jeg at de fleste av dagens problemer i samfunnet vårt oppstår fra frykt for det ukjente. Folk ser ut til å ha en frykt for å miste sin egen identitet når de møter på noe nytt og annerledes. Alle har selvfølgelig rett til å føle som de gjør, og det kan være spesielle grunner til det. Men vi må huske at noen ganger kommer frykt fra vårt indre og har kanskje ikke noe med virkeligheten å gjøre. Det er derfor jeg sier: Ikke la frykt stå i veien for å åpne armene våre for resten av verden. La oss være åpne og bli kjent med det ukjente før vi dømmer, lukker dører og grenser. Ikke la frykt hindre oss i å være snille, sjenerøse og empatiske mennesker. Husk at frykt hindrer drømmer fra å gå i oppfyllelse, og ikke bare våre egne.
Det er godt å bake sitt eget brød. Min surdeigstarter bobler i sitt eget tempo. I brødets verden er det ingen hast, ingen tid å vise hensyn til. Alt som trengs er mel, vann og en liten teskje honning, omtrent annenhver dag. For et enkelt liv!
Det er et typisk surdeigsbrød som tar tid å bake. Det er ingen måte å jukse, for å prøve å få fart på tiden. Når jeg har det travelt, påvirkes det, og resultatet gjenspeiler alltid min utålmodighet. Surdeig tilgir ikke lett. Hvis du ikke bryr deg nok til å gi ham litt kjærlighet, kan du glemme alt annet.
Som med brød trenger også hagen sin tid. Jeg sår frøene mine, og så er det bare å vente. Det er ingenting du kan gjøre for å få fart på naturens naturlige hastighet. Dessuten vil du sannsynligvis ikke se de ønskede resultatene det første året du starter hagen din. Akkurat som frukttrær trenger år for å bære frukt, kan noen planter trenge et år for å produsere grønnsaker av god kvalitet. Kvalitet krever tid og tålmodighet.
Kvalitet og tålmodighet er to ord som går hånd i hånd. God vin, balsamico-eddik og ost kommer ikke av å skynde seg gjennom produksjonsprosessen, eller av å være utålmodig. Det samme kan sies om våre egne liv. Et godt liv kommer ikke av å skynde seg gjennom det. Kjærlighet vokser ikke når utålmodighet lurer over skulderen din. Suksess kommer ikke fra forhastede ting.
På grunn av moderne teknologi, har kvalitet og tålmodighet blitt revet fra hverandre. Vi lever livene våre raskere enn noen gang, og kvaliteten blir oversett. Vi starter dagen med frokost på farten og irriterer oss når bussen er 1 minutt forsinket. Ofte ser vi på klokken mens vi sjekker siste oppdatering på nett. Vi er allerede i et viktig møte før det faktisk starter, og vi er på vei til det neste før det første er over. Hjertene våre banker raskere når internett er 1/10 sekund saktere enn vanlig, vi begynner å bli stresset. Vi spiser lunsj mens vi skriver e-post og snakker med en venn på Facebook, vi sørger for «kvalitetstid».
Hvis jeg hadde noe å si som ville blitt hørt rundt om i verden, ville jeg sagt:
«Stop, breathe and bake bread» 🙂
En av grunnene til at jeg ønsket å bli biolog var at jeg likte tanken på å gå gjennom livet og vite ting om livet rundt omkring meg. Når jeg går gjennom en skog, vil jeg kunne fortelle hvilke trær jeg kan se, hvilken fugl som synger, og hvilke organismer som bidrar til den søte lukten av fuktig jord. Følelsen av å kjenne denne andre dimensjonen av livet gir meg glede.
Det er ikke bare et tre, det er en gråor.
Det er ikke bare en fugl til, det er en bokfink som forteller at våren har kommet.
Og den søte lukten fra jorden? Det kommer fra en million bittesmå organismer som jobber sammen for å bryte ned organisk materiale og gi liv til jorden.
Å være bevisst den dypere dimensjonen av livet og planeten vi lever på skaper en form for ro som er vanskelig å oppnå på noen annen måte. Denne typen dypere dimensjoner, la jeg merke til, kan delvis nås ved å grave i jorden med bare hender og se et frø vokse til en plante som produserer nye frø. Livets sirkel, rett foran øynene dine. Uten mye innsats vil du lære mer enn du hadde forestilt deg.
Før du vet ordet av det, begynner du å se om jorden er god eller ikke, levende eller død. Du begynner å bli klar over de mange organismer som hjelper oss. Du føler deg plutselig bekymret for en liten tomatplante som ikke vokser, og du bestemmer deg for å gi den litt ekstra omsorg. Du lærer om atferden til både jorda og plantene dine, og samspillet mellom dem.
Når våren blir til sommer, ser du de forskjellige artene av sommerfugler som besøker hagen eller balkongen din. Du lærer om humler, bier og fugler som du observerer daglig. Hver morgen ønsker du dem en rolig god morgen, og er takknemlig for at de er en del av hverdagen din.
Og akkurat da har du blitt oppmerksom på en annen dimensjon av livet. Den som er så lett å gå glipp av i vårt travle og moderne samfunn. Du kan føle at du plutselig er en del av noe hemmelig.
Denne uken hadde den svenske kontoen Skriveutfordringen på Instagram en utfordring med å skrive en tekst om en låst dør og hva som skjuler seg bak den. Den blå døren inspirerte meg til å skrive flere tekster. Jeg valgte ut to av dem til å legge ut her.
En stor blå dør.
Låst og lukket for folkets ønsker.
Barn og voksen, hund eller katt, her er ingen velkommen.
Men hva skjuler seg bak en slik dør?
En hest, et hus eller en gammel myr?
En stor blå dør, som vi alle elsker.
Fortell meg hvem som bor her?
Jeg banker, venter og hører en stemme; «Hvem er der?»
Før jeg rekker å svare, åpnes døren,
øynene blinker, ansiktet smiler; «Men, er du her allerede?»
__________________________________
Døren stirrer på henne, som om hun var en fremmed. Før motet forlater henne, åpner hun den. Hun visste at hun burde holde seg unna. Borte, langt borte.
Men hun går inn likevel. Det er ingen vei tilbake. Latteren og musikken fra etasjen ovenpå når helt ned til storsalen. Noen kommer og tar jakken hennes. Hun kaster en blikk opp trappen. Nå er det virkelig ingen vei tilbake. Steg for steg går hun opp trappene, det føles som en evighet.
Lys, musikk og smilende ansikt møter henne. Hele salen bryter ut i applaus.
Hva synes du? Blir du nysgjerrig på fortsettelsen?
