Ville øyeblikk: Maur

Regnet pøser ned. Vinden strekker sine grenser. Grå dager skremmer bort solrike høstdager. Så husker jeg sommerturer i naturen. Jeg husker spesielt en av disse turene, da jeg passerte en maurtue med tusenvis av flittige maur. Jeg kunne ikke motstå å ta et bilde av alle de små arbeiderne som tok vare på samfunnet sitt.

Det er utrolig hvor synkroniserte de er. De ser bare ut til å vite nøyaktig hva de skal gjøre. Det er ingen analysering, planlegging og organisering. En maur lever for å samarbeide med sine tusen naboer. Fordi de vet at de er smartere sammen enn alene. Enten det er av erfaring eller evolusjon, har de funnet løsningen.

Det er morsomt at disse små organismene med seks føtter har funnet en måte å være sterkere på enn andre dyr som er to eller tre ganger deres størrelse. En maur alene har ikke mye å skryte av. Hvis den var alene ville den gå seg vill, den ville ikke overleve lenge. Men ved å omgi seg med andre kan den løfte individet til et høyere nivå og nå en bedre versjon av seg selv.

Jeg antar at vi ikke er så forskjellige fra maur, eller noe annet dyr for den saks skyld. Vi vet alle at vi er sterkere sammen enn alene. Men noen ganger kan vi trenge en maurtue for å minne oss på det.

I Pippi Langstrømpe sine fotspor

For en uke siden våknet jeg opp på Rørøs med en herlig følelse av ro og inspirasjon i sinnet. Med denne utsikten utenfor hotellvinduet.

Dere som har fulgt meg en stund vet at jeg bor i Trondheim. Jeg også er heldig at den magiske og koselige byen Røros ligger kun to timer med tog herfra. Røros er en fjellby kjent for sine nå nedlagte kobbergruver og er oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv.

Her er det mye å gjøre. Du kan gå til Rørosmuseet, besøke Olavsgruven, eller se på den gamle Røroskirken (anno 1784) og beundre både utsiden og innsiden.

Vi var så heldig å få med oss en orgelkonsert.

Men det beste er å gå rundt i gatene blant de fargerike husene. Små butikker med lokalt håndverk, friluftsbutikker, herlig velduftende bakerier og kafeer, og små koselige restauranter. Så det er noe for enhver smak.

Blant de mange koselige butikkene i hovedgaten finnes en liten keramikkbutikk. I rekken av små fargerike trehus med små koselige gårdsrom, finner man Lysgaard Keramikk. Butikken er full av keramiske produkter som får fantasien til å spinne.


Det jeg liker med butikken er ikke bare de vakre håndlagde og håndmalte bollene, koppene, fatene osv. Men også det at ved siden av å være butikk, er den også verksted og museum. Det gir en helt unik opplevelse.
Fargene og formene dukker opp overalt i denne utstillings- og fantasiverdenen. I 30 år har eierne utviklet dette sjarmerende stedet til et paradis for oss som elsker farger, håndverk og å dykke inn i en annen verden for noen minutter. Det ville ikke overraske meg, hvis en og annen bokidé er født akkurat her

Ekstra interessant for meg var at Røros sentrum var innspillingsstedet for en av Pippi-filmene. «Pippi feirer jul» ble spilt inn her i 1972. Perfekt for alle som elsket Pippi Langstrømpe som barn. For meg ble byen enda mer koselig og magisk.

Å gå rundt blant de gamle husene, på vei opp til kobbergruvene, får deg til å tenke på hvordan folk bodde her før i tiden. Du kan ikke gå glipp av følelsen av å bli transportert tilbake i tid.

Og har du lyst til å få deg en dose frisk vind og storslått utsikt, er det bare å ta på deg turskoene og følge en av turstiene ut i fjellet. Etter bare noen minutter kan du nyte roen i en nydelig fjellverden. Ønsker du å ta en lengre tur er det bare å spørre på turistkontoret som hjelper deg med å finne en fin tursti.

Tanken slo meg at Røros nok er et av de beste stedene for en skrivehelg. Hele atmosfæren får en til å slappe av. Rundt hvert hjørne er det inspirasjon og en historie som venter på å bli skrevet. Vi sees igjen, vakre Røros!

Kilden til inspirasjon

Noen ganger kan jeg føle at den største hindringen for å skape noe nytt er fraværet av inspirasjon. Jeg sitter og tenker, og tenker. Likevel kommer jeg ikke på noe. Inspirasjon kan noen ganger være vanskelig å finne, men det er så viktig i mye man gjør.

Mange tror at inspirasjon må komme fra en selv. At hvis du henter inspirasjon fra andre er det ikke den ekte varen. Jeg tror det begrenser mange av oss. Vi tror at ideer bare skal dukke opp i hjernen vår, bare så der. Selv har jeg vært der mange ganger uten å merke det. Så oppdaget jeg noe viktig. For meg hjelper det å se hva andre har gjort, utvikle det med mine egne tanker og ideer, legge til motivasjon og lidenskap, og så gjøre det om til noe eget.

Vil du finne inspirasjon helt uten å se på hva andre har gjort tror jeg du vil slite. For å kunne gjøre det, burde du kanskje ha blitt født langt, langt, tilbake i tid. Og selv da kommer inspirasjon fra noe eller noen. Natur, dyr osv. Jeg er sikker på at Jane Austen og Charles Dickens hadde andre de ble inspirert av. Det er helt urimelig å tro at man kan hente inspirasjon uten å se på andre. Og det er bra. Det lar oss lære, utvikle, hjelpe og forbedre hverandre.

Så ikke tenk at ideene din må være helt ny, helt unik. De beste ideene kommer fra inspirasjon fra alt og alle.

Høstens skjulte eventyr

For meg er høsten en tid for inspirasjon til eventyr, og koselige skogsturer. Vi har all tid i verden til å bare synke ned i fargerike blader. Se opp på himmelen, legge merke til stjernene og drikke varm sjokolade. Bare sånn, uten noen forventninger. Skyene blir til figurer. Karakterene blir levende drømmer. Drømmer blir til eventyr.

Høsten er den beste tiden for å finne nye veier, bli inspirert av nye perspektiver og skrive så det gløder. Og når du er ute i høstens verden, hold øynene åpne, du vet aldri hvilke eventyr du vil oppdage.