Fra at kortet ble avvist til litt luksus i hverdagen

Jeg stod ved desken i en kafé og ville betale. Kortet ble avvist. Jeg prøvde igjen, og tenkte at det sikkert bare er en feil. Men det ble avvist igjen. Kunne det virkelig være så lite penger igjen på kortet mitt?

Jeg tok et glass med vann og satte meg ved et bord, og ventet på henne jeg skulle møte. Heldigvis hadde jeg handlet for uka, så jeg måtte i hvert fall ikke sulte.

Dette er mange år siden nå. Det var den tiden jeg var student. Fattig student. Den tiden lærte meg å være sparsom. Jeg lærte meg å leve på knapphet. Til tider kunne jeg faktisk være litt vel gjerrig.

Når man så går fra å være student til å ha en fast jobb, fra lite penger til mer penger på kontoen, er det vanskelig å omstille seg. Så man fortsetter å spare og få angst når man kjøper noe som koster litt. Typ gode skor som skal holde flere vintrer eller en god flaske vin. Denne følelsen er vanskelig å bli av med. Men jeg synes at jeg blir bedre og bedre på å unne meg litt luksus i hverdagen. Det skjer ikke ofte, og jeg tenker fortsatt over det minst to ganger før jeg kjøper.

Jeg forstår også at det har blitt viktigere for meg å kjøpe saker av god kvalitet og så miljøvennlig som mulig. Og det koster litt mer. Men jeg vet at det er verdt det og det gjør at jeg ikke får like dårlig samvittighet over å kjøpe noe dyrt. Jeg må også tillegge at dyrt for meg er å kjøpe et par sko for 2000 kr. Så det er ikke designer-dyrt jeg snakker om her.

Når jeg så står og skal velge mellom to ulike duftlys laget av rapsolje med bomullsveke, med to av de godeste duftene ever, ja så kan jeg med glede si at jeg har kommet så langt at jeg kjøper begge. Fordi det løfter hverdagen min, og det gjør at jeg får fornyet styrke til å fortsette å kjempe for natur og klima. For det trengs.

Å kunne spise frokost i stillhet

God morgen!

Jeg våknet før alarmen gikk i dag. På grunn av støy fra anleggsarbeidere utenfor soveromsvinduet, kl. 06.50. Herlig! Eller? Hvordan kan det være lov at de kan starte så tidlig?

Jeg er bevisst på at jeg ikke har en veldig god case her. De fleste sitter og spiser frokost kl. 07.00 på en hverdag. Men så er det han arbeideren med den der høye latteren, som får meg å vilje være den hvite heksen Jadis i fem minutter slik at jeg kan forvandle han til stein.

Men jeg er ikke irritert over at jeg ble vekket av støy. Jeg er derimot irritert over at jeg nå må starte dagen med støy fra anleggsarbeid i bakgrunnen. Det burde være en rettighet å kunne spise frokost i stillhet. Er det for mye begjært?

Nå sitter jeg og prøver å meditere Stillhet, så kanskje den kommer til meg. Stillhet er så undervurdert i dagens samfunn. Spesielt hvis man bor i en by. Stillhet bidrar til god helse, og ville sikkert ha løst politikernes budsjettproblemer.

Og så skal jeg øve meg litt på å være zen i disse dager. For ellers er jeg redd at jeg ender opp som den der nabokjerringa som klager på at naboen nyser på baderommet sitt kl. 00.02.

Sommeren er på hell

Gråspurvegjengen er ikke å se. For bare noen dager siden hoppet de rundt her på balkongen, nå er det ingen å se eller høre. Derimot hører jeg meisene som sitter i hver sitt tre og roper til hverandre:

«Hvor er du?»

«Jeg er her!»

«Her finnes mat»

«Her også»

«Kom hit, frøene her er gode»

«Kom hit i stedet, frøene her er enda bedre»

Sikkert noe i den stilen.

Jeg har lagt ut havregryn til fuglene i dag. Litt søndagsgodteri. Selv om jeg vet at smulene fra scones er mer populært.

Det er bare en uke igjen av sommeren nå. Så er det den første høstmåneden som tar over. Allerede. Det føles som at det var i går jeg innså at det er sommer. Som voksen er det så vanskelig å få sommerfølelse. Man har ikke de samme holdepunktene som når man var barn og hadde sommeravslutninger og lange sommerferier.

Åh, her kom en gråspurv og satte seg. Den er en av årets unger. Hmm…det ser ikke ut som at havregryn blir godt mottatt.

Ok, så sommeren er på hell og jeg har ikke lyst å si ha det riktig ennå. Jeg synes ikke at sommerdepotet mitt har blitt fylt opp ordentlig til randen.

Rett etter at jeg kvernet kaffebønnene

Jeg ser meisene som henger på bjørkens greiner utenfor balkongen. Når jeg setter meg til ro, kommer de til den lille fuglemateren ved vinduet. Og så kommer gråspurvene.

Av og til tenker jeg at hver av dem har sin egen personlighet. For å ikke snakke om skjæra. Skjæra har kanskje størst personlighet. Men gråspurven gir den en tøff konkurranse. Fuglene i nabolaget dukker som regel opp rett etter at jeg har kvernet kaffebønnene.

De har ennå ikke vant seg til mine bevegelser på andre siden av vindusglasset. Selv om jeg ser at der er noen som bryr seg mindre enn andre.

I dag hører jeg også gjerdesmettens sang. Den lyden som ligner på når noen smakker med tunga. Eller det er vel kanskje alarmlyden deres? Etterpå kommer en nydelig trill, og så flere etter det.

Hvis man ser den samtidig, og man ikke har sett den før, ville man ikke trodd at lyden kommer fra denne lille fuglen.

Jeg sitter nå og lytter til livet utenfor. Kråker, kjøttmeis og gråspurv. Gråspurvene sitter nå og spiser fra fuglemateren uten å bli skremt. To av gangen. De andre sitter tålmodig og venter. Så bytter de.

Jeg liker å se fuglene og insektene som besøker balkongen. Det er en ære at de trives der. Hva ellers kan man gjøre, når man kjenner maktesløshet? Når naturen er på vei å forsvinne. Da er det godt å kjenne at man kan gjøre noe.

For jeg kan kjenne på avmakt. At jeg bare har lyst å gi opp og legge meg under en dyne. Men man får ikke glemme at selv om mennesket ødelegger, kan vi også skape muligheter. Fordi frøene vil spire om våren. Trær får bladene sine. Insektslarver blir til voksne individer, og enn så lenge har vi fuglesangen. Og i høst, forbereder seg naturen for dvalen sin.

Naturhelter kjenner naturen

Tidligere pleide folk å sove ute, i huler eller i hytter. Maten kom fra skogene. Folk jaktet og samlet maten og var derfor avhengige av naturen. Noen ganger lurer jeg på hvordan livet i naturen var den gang. Store gamle trær som har fått stå på samme sted i århundrer. Mange forskjellige dyre- og plantearter som vi aldri fikk lære om. Handlet livet bare om å overleve, eller var det drømmer om eventyr? Eventyr som gikk over fjell og gjennom dal?

En ting er sikkert, de hadde nok mye kunnskap om naturen. Jeg ser for meg at til og med ungene kunne si alle navnene på arter som levde og vokste rundt dem. Hva som var farlig, og hva som kunne spises. Når vårflommen kom og man måtte være forsiktig. Da det var trygt å krysse elven til den andre siden for å samle sopp og bær.

Å kunne nevne navn på arter som lever og vokser i miljøet må fortsatt være noe man kan være stolt av. Hvor mange andre kan skryte av samme prestasjon i dagens samfunn?

Jeg leste en artikkel av en forsker i human økologi ved Malmö universitet. Forskeren stiller et spørsmål som er så viktig i dag; Hvordan skal gjennomsnittsmennesket hjelpe til med å beskytte planeten vår når vi har mistet forholdet og kunnskapen om den?

Forskeren mener at fordi vi ikke trenger å lære signaler i naturen for å overleve, forstår vi ikke de økologiske variasjonene og tegnene på at noe ikke stemmer. Som et eksempel skriver forfatteren at hvis Rachel Carson ikke hadde visst hvilke fuglearter som synger i hvilken årstid, ville hun ikke ha lagt merke til den stille våren, og hun ville ikke ha skrevet en bok som ville åpne øynene våre for den giftige sannheten.

Da tenker jeg, hva hvis Ansel Adams ikke hadde utviklet kjærligheten til naturen og ikke inspirert til flere nasjonalparker? Hva om Jacques-Yves Cousteau ikke hadde tatt seg bryet med å se nærmere på hva som lever i havene våre? Hva om Hanna Resvoll-Holmsen ikke hadde tatt seg bryet med å kjempe fpr naturvern av viktige naturområder?

Hvem gjør dette nå? Kan du og jeg følge deres fotspor og holde øye med naturen for å slå alarm hvis noe er annerledes? Selv om det er forskere som jobber med det, er det like viktig at vi som har lokalkunnskapen er med og holder styr på vår verden, naturen.

Et spetakkel uten dess like

Det er et spetakkel uten dess like utenfor hos oss. Kråker og skjærer har samlet seg i store grupper. Det ser ut som at de demonstrerer mot noe. Høylytt og intenst. Så blir det stille. Men ikke la deg lure. Snart setter de i gang igjen. Kråkefugler er intelligente. Jeg lurer på hvorfor de samles på denne måten, og lar alle vite at de er der. Når jeg kikker ut balkongdøren, sitter de i et tre lenger bort. Stille. Som at de venter på noe. Veldig rart når man selv ikke er en del av det, men også fascinerende. Dyr og natur pleier å fascinere meg. Det er jeg glad for. Hvor kjedelig ville ikke livet vært hvis selve grunnlaget for at liv eksisterer ikke hadde fascinert meg.

Frykt

The oldest and strongest emotion of mankind is fear, and the oldest and strongest kind of fear is fear of the unknown
H.P. Lovecraft, Supernatural Horror in Literature

Frykt kan vises på mange forskjellige måter og oppstår i mange forskjellige situasjoner. Du kan være redd for edderkopper, slanger eller høyder. Du kan være redd for ensomhet, sosiale arrangementer eller kanskje begge deler.

Mange av disse fryktene er forankret i individet. Og det viser seg i visse atferd. Å være redd for å miste jobben vil uunngåelig føre til mer stress. Frykt for å miste en partner eller en elsket venn kan vise seg i sjalusi. Å være redd for å mislykkes hindrer oss i å realisere drømmene våre. Og den verste typen frykt kan gjøre folk egoistiske, hardhjertete og direkte hatere.

Frykten for det ukjente

Når noe er ukjent for oss, føler vi frykt og vi skaper en forsvarsmekanisme. I utgangspunktet prøver vi å beskytte oss mot mulig fare. Det er rett og slett en overlevelsesmekanisme. Så vi reagerer med mistenksomhet, avvisning og bekymring. Hva skjer med meg? Og der har vi kommet til kjernen av egoisme. En bekymring for vår egen velferd og forakt for andre mennesker som tilfeldigvis er annerledes, men som er akkurat som deg og meg.

I dagens situasjon blir vår evne til å vise vennlighet mot det ukjente satt på prøve. Selv om noen er mer kompliserte enn dette, tror jeg at de fleste av dagens problemer i samfunnet vårt oppstår fra frykt for det ukjente. Folk ser ut til å ha en frykt for å miste sin egen identitet når de møter på noe nytt og annerledes. Alle har selvfølgelig rett til å føle som de gjør, og det kan være spesielle grunner til det. Men vi må huske at noen ganger kommer frykt fra vårt indre og har kanskje ikke noe med virkeligheten å gjøre. Det er derfor jeg sier: Ikke la frykt stå i veien for å åpne armene våre for resten av verden. La oss være åpne og bli kjent med det ukjente før vi dømmer, lukker dører og grenser. Ikke la frykt hindre oss i å være snille, sjenerøse og empatiske mennesker. Husk at frykt hindrer drømmer fra å gå i oppfyllelse, og ikke bare våre egne.

Tålmodighetens brød

Det er godt å bake sitt eget brød. Min surdeigstarter bobler i sitt eget tempo. I brødets verden er det ingen hast, ingen tid å vise hensyn til. Alt som trengs er mel, vann og en liten teskje honning, omtrent annenhver dag. For et enkelt liv!

Det er et typisk surdeigsbrød som tar tid å bake. Det er ingen måte å jukse, for å prøve å få fart på tiden. Når jeg har det travelt, påvirkes det, og resultatet gjenspeiler alltid min utålmodighet. Surdeig tilgir ikke lett. Hvis du ikke bryr deg nok til å gi ham litt kjærlighet, kan du glemme alt annet.

Som med brød trenger også hagen sin tid. Jeg sår frøene mine, og så er det bare å vente. Det er ingenting du kan gjøre for å få fart på naturens naturlige hastighet. Dessuten vil du sannsynligvis ikke se de ønskede resultatene det første året du starter hagen din. Akkurat som frukttrær trenger år for å bære frukt, kan noen planter trenge et år for å produsere grønnsaker av god kvalitet. Kvalitet krever tid og tålmodighet.

Kvalitet og tålmodighet er to ord som går hånd i hånd. God vin, balsamico-eddik og ost kommer ikke av å skynde seg gjennom produksjonsprosessen, eller av å være utålmodig. Det samme kan sies om våre egne liv. Et godt liv kommer ikke av å skynde seg gjennom det. Kjærlighet vokser ikke når utålmodighet lurer over skulderen din. Suksess kommer ikke fra forhastede ting.

På grunn av moderne teknologi, har kvalitet og tålmodighet blitt revet fra hverandre. Vi lever livene våre raskere enn noen gang, og kvaliteten blir oversett. Vi starter dagen med frokost på farten og irriterer oss når bussen er 1 minutt forsinket. Ofte ser vi på klokken mens vi sjekker siste oppdatering på nett. Vi er allerede i et viktig møte før det faktisk starter, og vi er på vei til det neste før det første er over. Hjertene våre banker raskere når internett er 1/10 sekund saktere enn vanlig, vi begynner å bli stresset. Vi spiser lunsj mens vi skriver e-post og snakker med en venn på Facebook, vi sørger for «kvalitetstid».

Hvis jeg hadde noe å si som ville blitt hørt rundt om i verden, ville jeg sagt:

«Stop, breathe and bake bread» 🙂