Insekter i spøkelsesdrakt og rare gjemmesteder

Lønnen utenfor stuevinduet har begynt å skifte farge fra en mørkegrønn nyanse til rødt, gult og oransje. Dens blader lyser i det gråe regnværet. Jeg ser nesten ingen insekter fly lenger. Og mange fugler har begynt å trekke sørover. Sommeren er definitivt over. Men jeg sitter igjen med mange fine naturopplevelser fra sommeren. Når jeg sitter og ser gjennom bildene mine på mobilen, blir jeg glad over hvilke arter jeg har sett under turer i skog, på eng, i hager og langs vassdrag.

Spøkelsesroteter

Denne så jeg da jeg var på tur med to venninner. Langs en smal sti satt dette vakre eksemplaret og chillet. Jeg hadde aldri sett en slik svermere før. Jeg fant ut at det er var hann. Den har jo et ganske interessant navn, så jeg undersøkte litt hvor den har fått det fra. Svar: Hannen, med sine hvite vinger, svermer ca. 1/2 meter over bakken i skumringen, og da ser den ut som et spøkelse. Derav navnet spøkelsesroteter.

Bløtvinge

På samme tur fikk jeg syn på denne bløtvingen som satt på en brennesle. Den er ikke så stor, men fin var den. Jeg finner ikke noe navn på den, men den tilhører bløtvingene. Og den er visst kjent som både rødgul bløtvinge og prestebille.

Prestebille
Skumsikade

Og så var det en sikade som gjemte seg inne i skummet sitt. Slike ser man hele tiden i juni-juli. Skummet beskytter de mot fiender og mot å tørke ut. Tenk om man selv bare kunne gjemme seg i skum når man vil være i fred….Men til det har vi jo dyner og Netflix 🙂

Her kan du lese flere notater fra naturen.

Rariteter fra dyrenes rike

Jeg har vært en tur til Vanvikan med jobben. På dagens tur ble det flere artige funn, og noen rariteter. Her er noen av de artene vi så.

Humleflue

Dette er en av de rareste og mest kule artene jeg har fått se i år. Dette er altså en humleflue. Ser du snabelen? Denne fluen er som en pelskledd versjon av kolibri, da den også står stille i luften og suger nektar fra en blomst. Men det er ikke bare kolibrier den likner. Den er nemlig litt som en gjøk. Den flyr noen decimeter over bakken og leter etter hull som fører til larvekammeret til solitære bier. Når den har funnet inngangen til en, sikter den nøye og slipper en av eggene sine rett in i hullet. Og så flyr den videre for å dele ut eggene sine til intetanende bier.

Stor humleflue rariteter
Grønn sandjeger

Denne grønne krabaten er både en god løper og en rask flyger. Som sandjegere flest, ligger larvene nedgravd i sanden og venter på byttedyrene sine. Mens de voksne bruker sine løpeferdigheter og jakter ovenfor bakken.

Sandjeger rariteter

Til slutt må jeg bare vise denne her. En vinner i rariteter vi har sett. Fordi, hvor ofte får man egentlig se en albino-snegle? Ikke særlig ofte, nei. Så værsågod, her er en.

Skogssnegle albino rariteter

Her kan du lese flere notater fra naturen.

Å svømme med ender

Den morgenen, sval og stressfri. Den beste tiden. Jeg står ved vannet. De små steinene under føttene mine, de føles som glasskuler

En liten bris gir meg gåsehud. Jeg kaster meg ut i vannet. Det er kaldt. Deretter bare litt kjølig. Og … ganske behagelig.

Stille beveger armene og beina seg i synkroniserte mønstre under vannoverflaten.

Morgensolens stråler reflekteres i vannet og glitrer som diamanter. Stillheten, jeg elsker stillheten. Å gli gjennom vannet.

To ender svømmer rolig nærmere og nærmere meg. De ser på meg. En av dem dykker, og kommer opp igjen bare noen få meter fra meg. Det er en hunn. Hennes brunprikkete fjærdrakt glitrer i solen. Jeg kan se vanndråpene rulle nedover halsen og videre ut i vannet.

Hun har en grønn flekk på begge sider av bakkroppen. Å være så nær en and og observere verden fra deres vinkel, gir meg et unikt innblikk i endenes verden. Som om jeg var en del av den.

En urgammel skog

 

En urgammel skog

Tidens gang gjenspeiles her,
som en tykk historiebok.

Amber forteller om en urskog en gang i tiden,
der den gamle granens blod skapte en evighetsboble,
som deretter ble dekket av havets lunefulle bølger.

Bjørkens saft, søt og næringsrik,
forteller om menneskets bruk av skogen.

Benrester fra dyr som en gang løpte blant trærne
forteller historien om livet,
i denne gamle skogen.

En plastpose som glitrer av morgendugg
forteller deg hvordan ting bevares, brukes og blir liggende,
for neste generasjon å se.
I denne urgamle skogen

En fugl synger om morgenen

Det er fortsatt mørkt ute.

Det er tidlig, men mange er allerede på vei til jobb. Utendørs, på balkongen, sitter jeg og lytter til en fugl sin vakre sang. En rødstrupe.

Hva er det som gjør morgenen så attraktiv, at rødstrupen synger og jeg sitter i kulden og hører på den? Lydene på morgenen er en klasse for seg. Hvis du lytter nøye, vil du høre verden våkne. Rødstrupen tenker kanskje ikke så mye på det, en fugl gjør nok ikke det. Men jeg gjør det.

Jeg tenker på morgensolen som snart kommer opp mellom trærne og husene. Jeg ser opp på himmelen, og den viser tegn på at solen vil gå opp noen minutter tidligere i dag enn den gjorde i går. Selv om klokken ikke er så mye, og den mørkeblå natten fortsatt våker over oss.

Så fantastisk at man bare kan nyte livet slik. Så enkelt, i stillhet. Når solen kaster sine første stråler over hustakene og de andre fuglene begynner sin morgensang, blir rødstrupen stille og jeg gjør meg klar for en ny arbeidsdag.

Intervju med en furu

Høyt over meg sitter en kråke og roper. Kanskje den roper på vennene sine.

Ropet går gjennom furu og gran.

Høyt oppe i furuen

der kråka sitter,

vifter med de lange barrnålene i vinden.

Hvem er du?

spør jeg furua.

Jeg får ikke noe svar.

Kanskje jeg burde spørre igjen, denne gangen høyere?

HVEM ER DU?

Ingen svarer.

Som om jeg hadde forventet noe annet.

En furu.

Så stor og så liten på samme tid.

Vet den at det er et furutre?

Om den nå kan tenke på det.

Det er nok bare det det er.

Bare sånn.

Den eksisterer, men har ikke definert seg selv.

En furu.

Omtrent 62 år gammel kanskje.

Gammelt ja, fast det er nok avhengig av hvordan man ser det.

Om vinteren sover den.

Alene, men likevel ikke.

Det er så mye liv rundt en furu,

selv om vinteren.

Det er hjemmet til så mange organismer.

Det er alltid noe som skjer.

Neste år vokser den litt mer.

Slik at den kan se over de andre høye furuene.

Og bli kjent med det nye fugleparet som bygde rede blant greinene i vår.

Det var så travelt med ekornungene akkurat da.

Jeg går min vei.

Forundret over dette stille vesenet, som denne furuen er.