Kategori: Notater fra naturen

En flokk med gjess kommer sjelden alene

Det var meldt regn, men himmelen lyser med en lysgul farge uten tegn til tunge regnskyer. Kikkerten min går fra venstre til høyre og så til venstre igjen. Jeg ser etter gjess. Eller rettere sagt, hele gruppen ser etter dem. Vi har tatt turen for å se de store flokkene av kortnebbgås og grågås som samles på denne tiden av året for å dra til Spania. Ikke en dum plass å overvintre på, tenker jeg. Jeg saumfarer vannet etter noe interessant å se på. Fire kvinender dykker samtidig.

Jeg gleder meg til å se gjessene. Det er noe med lyden som gir en god følelse. Kanskje det er fordi jeg igjen får være vitne til at naturen gjør som den alltid gjør. Eller så er det godt å føle på roen det gir, fordi det er et tegn på at vinteren er på vei.

Men det er helt stille denne formiddagen. Forrige helg var det flere tusen individer å se her. De har vel dratt videre sørover, tenker jeg og kikker på en liten gruppe med grønnsisik som lander i en bjørk ikke langt unna.

Vi går videre til en annen utsiktsplass. Jeg tror at ørene mine er spesielt innstilt på lyden av gjess. En stor flokk av gjess nærmer seg. Og så en til. Og en til. Noen består av kun noen få individer, andre av hundrevis av gjess.

Jeg får gåsehud, jeg er glad. På neste stopp ser vi dem hvile på vannet. Med kikkerten kan jeg følge med på flere som kommer til og lander. Alle lander på samme plass, for en større gruppe gir bedre beskyttelse. De har kanskje vært og spist på åkrer i nærheten. Det er bedre å hvile og sove på vannet, for der er det mer sikkert. Vi så sikkert rundt 2500 individer av kortnebbgås, både på vannet og i luften.

Nå er det høst, og selv om det er vemodig å se gjessene og andre trekkfugler reise sørover, kjenner jeg roen skylle over meg. For nå forbereder naturen seg på vinteren, og det gjør jeg også.

Magi i gammelskogen

La meg fortelle om en skog. Om gammelskogen. En eventyrskog gjemt mellom høye fjell.

Årets første snø knirker under støvlene mine. Rundt meg har en tynn snødekke lagt seg på trærne, på de mosekledde steinene og de døde trestammene. Små og store sopper har fått små krystallhatter. Jeg stopper opp og puster inn den klare luften. Det lukter nysnø og skog. Blandet med noe annet jeg ikke helt kan sette fingeret på. Kanskje er det friheten jeg kjenner her ute, i denne mer enn tohundre år gamle skogen?

Det er ikke lenge før vi finner den første lavarten. Visste du at lav er en symbiose mellom sopp og alger/blågrønnbakterier? Det er på den måten lav kan leve i ekstreme områder.

Så finner vi en kjuke; en sopp som vokser på trær. Den bryter ned døde trær til de smuldrer opp og blir til jord. Men det tar noen hundre år. I denne gammelskogen her står trær som har vært død i tohundre hår, men likevel myldrer det av liv i dem.

Fire meiser flyr over hodet mitt og forsvinner kjapt blant trærne. Der sitter de og hvisker og tisker.

Jeg lytter til skogen. Til livet i den. Rundt meg står unge, gamle og døde trær, trær som har stått her i flere hundre år. Jeg hører lavskrike litt lenger bort, og håper å få se dens fine fjærdrakt.

Det er respekt og ydmykhet jeg kjenner, mens jeg går rundt i denne eventyrskogen. Jeg tenker på alt den må ha opplevd. Historiene den har å fortelle. Og jeg håper.

Jeg håper at den vil kunne fortelle mange flere om hundre år.

Insekter i spøkelsesdrakt og rare gjemmesteder

Lønnen utenfor stuevinduet har begynt å skifte farge fra en mørkegrønn nyanse til rødt, gult og oransje. Dens blader lyser i det gråe regnværet. Jeg ser nesten ingen insekter fly lenger. Og mange fugler har begynt å trekke sørover. Sommeren er definitivt over. Men jeg sitter igjen med mange fine naturopplevelser fra sommeren. Når jeg sitter og ser gjennom bildene mine på mobilen, blir jeg glad over hvilke arter jeg har sett under turer i skog, på eng, i hager og langs vassdrag.

Jeg så en spøkelsesroteter da jeg var på tur med to venninner. Langs en smal sti satt et vakkert eksemplar og chillet. Jeg hadde aldri sett en slik svermere før. Jeg fant ut at det er var hann. Den har jo et ganske interessant navn, så jeg undersøkte litt hvor den har fått det fra. Svar: Hannen, med sine hvite vinger, svermer ca. 1/2 meter over bakken i skumringen, og da ser den ut som et spøkelse. Derav navnet spøkelsesroteter.

På samme tur fikk jeg syn på en bløtvinge som satt på en brennesle. Den er ikke så stor, men fin var den. Jeg finner ikke noe navn på den, men den tilhører bløtvingene. Og den er visst kjent som både rødgul bløtvinge og prestebille.

Og så var det en sikade som gjemte seg inne i skummet sitt. Slike ser man hele tiden i juni-juli. Skummet beskytter de mot fiender og mot å tørke ut. Tenk om man selv bare kunne gjemme seg i skum når man vil være i fred….Men til det har vi jo dyner og Netflix 🙂

Her kan du lese flere notater fra naturen.

Rariteter fra dyrenes rike

Jeg har vært en tur til Vanvikan med jobben. På dagens tur ble det flere artige funn, og noen rariteter. Her er noen av de artene vi så.

Humleflue er en av de rareste og mest kule artene jeg har fått se i år. Den har en lang snabel. Denne fluen er som en pelskledd versjon av kolibri, da den også står stille i luften og suger nektar fra en blomst. Men det er ikke bare kolibrier den likner. Den er nemlig litt som en gjøk. Den flyr noen desimeter over bakken og leter etter hull som fører til larvekammeret til solitære bier. Når den har funnet inngangen til en, sikter den nøye og slipper en av eggene sine rett in i hullet. Og så flyr den videre for å dele ut eggene sine til intetanende bier.

Grønn sandjeger fikk jeg også sett. Det er en grønn bille som både er en god løper og en rask flyger. Som sandjegere flest, ligger larvene nedgravd i sanden og venter på byttedyrene sine. Mens de voksne bruker sine løpeferdigheter og jakter ovenfor bakken.

Her kan du lese flere notater fra naturen.

Å svømme med ender

Den morgenen, sval og stressfri. Den beste tiden. Jeg står ved vannet. De små steinene under føttene mine, de føles som glasskuler

En liten bris gir meg gåsehud. Jeg kaster meg ut i vannet. Det er kaldt. Deretter bare litt kjølig. Og … ganske behagelig.

Stille beveger armene og beina seg i synkroniserte mønstre under vannoverflaten.

Morgensolens stråler reflekteres i vannet og glitrer som diamanter. Stillheten, jeg elsker stillheten. Å gli gjennom vannet.

To ender svømmer rolig nærmere og nærmere meg. De ser på meg. En av dem dykker, og kommer opp igjen bare noen få meter fra meg. Det er en hunn. Hennes brunprikkete fjærdrakt glitrer i solen. Jeg kan se vanndråpene rulle nedover halsen og videre ut i vannet.

Hun har en grønn flekk på begge sider av bakkroppen. Å være så nær en and og observere verden fra deres vinkel, gir meg et unikt innblikk i endenes verden. Som om jeg var en del av den.

En urgammel skog

 

En urgammel skog

Tidens gang gjenspeiles her,
som en tykk historiebok.

Amber forteller om en urskog en gang i tiden,
der den gamle granens blod skapte en evighetsboble,
som deretter ble dekket av havets lunefulle bølger.

Bjørkens saft, søt og næringsrik,
forteller om menneskets bruk av skogen.

Benrester fra dyr som en gang løpte blant trærne
forteller historien om livet,
i denne gamle skogen.

En plastpose som glitrer av morgendugg
forteller deg hvordan ting bevares, brukes og blir liggende,
for neste generasjon å se.
I denne urgamle skogen

Lete etter trygghet i skogen

Skrittene mine er lette og lyden av løv under skoene mine er merkelig tilfredsstillende. Det er en følelse av trygghet. Den friske luften med krystaller som skinner i morgenlyset. Stillheten som fortsetter fra jeg våknet til nå. Det er som om jeg er borte. Forsvunnet i en følelse av tilhørighet til noe så naturlig. Ett skritt fra veien, blant trær og mose.

Bare ett skritt og en helt ny verden åpner seg. Det er noe magisk med skogen. Som en beroligende klem som alltid er der, en trygghet. Uansett hva som skjer, kan jeg gå tilbake til det samme treet, til den samme steinen, til den samme lille bekken. En beroligende følelse av å være på et sted som ikke har endret seg. I en verden hvor endring er en del av hverdagen.

Når jeg er trist, føler meg håpløs eller opplever en forandring i hverdagen, hva kan da være bedre enn å finne tilbake til en verden jeg kjenner til. Der endringen ikke påvirket noe. Der alt er som det alltid har vært, uansett hva som skjer.

 

En fugl synger om morgenen

Det er fortsatt mørkt ute.

Det er tidlig, men mange er allerede på vei til jobb. Utendørs, på balkongen, sitter jeg og lytter til en fugl sin vakre sang. En rødstrupe.

Hva er det som gjør morgenen så attraktiv, at rødstrupen synger og jeg sitter i kulden og hører på den? Lydene på morgenen er en klasse for seg. Hvis du lytter nøye, vil du høre verden våkne. Rødstrupen tenker kanskje ikke så mye på det, en fugl gjør nok ikke det. Men jeg gjør det.

Jeg tenker på morgensolen som snart kommer opp mellom trærne og husene. Jeg ser opp på himmelen, og den viser tegn på at solen vil gå opp noen minutter tidligere i dag enn den gjorde i går. Selv om klokken ikke er så mye, og den mørkeblå natten fortsatt våker over oss.

Så fantastisk at man bare kan nyte livet slik. Så enkelt, i stillhet. Når solen kaster sine første stråler over hustakene og de andre fuglene begynner sin morgensang, blir rødstrupen stille og jeg gjør meg klar for en ny arbeidsdag.

Intervju med en furu

Høyt over meg sitter en kråke og roper. Kanskje den roper på vennene sine.

Ropet går gjennom furu og gran.

Høyt oppe i furuen

der kråka sitter,

vifter med de lange barrnålene i vinden.

Hvem er du?

spør jeg furua.

Jeg får ikke noe svar.

Kanskje jeg burde spørre igjen, denne gangen høyere?

HVEM ER DU?

Ingen svarer.

Som om jeg hadde forventet noe annet.

En furu.

Så stor og så liten på samme tid.

Vet den at det er et furutre?

Om den nå kan tenke på det.

Det er nok bare det det er.

Bare sånn.

Den eksisterer, men har ikke definert seg selv.

En furu.

Omtrent 62 år gammel kanskje.

Gammelt ja, fast det er nok avhengig av hvordan man ser det.

Om vinteren sover den.

Alene, men likevel ikke.

Det er så mye liv rundt en furu,

selv om vinteren.

Det er hjemmet til så mange organismer.

Det er alltid noe som skjer.

Neste år vokser den litt mer.

Slik at den kan se over de andre høye furuene.

Og bli kjent med det nye fugleparet som bygde rede blant greinene i vår.

Det var så travelt med ekornungene akkurat da.

Jeg går min vei.

Forundret over dette stille vesenet, som denne furuen er.

Komfort i naturen

Noen ganger kan livet være tøff. Det kan være mye stress på jobben eller en familiekrise. Noen ganger trenger du helt enkelt en time out. I disse tider føler jeg et behov av å være nærmere naturen enn andre ganger. Kanskje er det det skjulte menneskelige behovet for et bånd med det som opprinnelig skapte oss. Noe dypt inni oss, noe som det moderne samfunnet prøver å skjule.

Å gå forbi trærne og se opp på de mange grenene deres, et tegn på deres mangeårige kunnskap, minner meg om at alt går videre. Disse trærne har stått der i så mange år, mot storm og regn og tålt kalde vintre. Og de gir oss fortsatt en spesiell type trøst som vi noen ganger trenger. Det er imponerende.

Noen ganger stopper jeg opp og tenker på hva som ville skje hvis vi ikke hadde naturen å gå tilbake til. Det ville ikke være mye igjen for oss, for å være ærlig. Vi ville ikke hatt innsjøer som kan gi oss dybde. Ingen trær som kan ta oss høyt. Og ingen fugler å lytte til når alle andre er borte. Hvordan kan vi overleve i en verden uten naturens forsikring om at livet går videre? Hva ville skje med oss?

Men foreløpig skifter årstidene, jeg har fortsatt trærne til å trøste meg med, og naturen fortsetter som den alltid har gjort. Noe å være takknemlig for. La det fortsette slik!

Her er et annet innlegg om naturens påvirkning.