Kategori: Notater fra naturen

Ting jeg elsker med høsten

Den følelsen når du kommer tilbake til første skoledag etter sommeren. Første dag i et nytt skoleår. Og høsten ligger i luften.

Mange andre føler seg litt deprimerte ved tanken på høsten. Det er slutten av sommeren og dagene blir mørkere. For meg er det faktisk motsatt. Tror du meg ikke? Her er en liste som forteller deg hvorfor høsten er fantastisk:

  • Jeg elsker lukten av skarp luft om morgenen. Jeg elsker å se fargen endres på trærne og solskinnet gjennom de gylne bladene. Jeg elsker regnet som smatrer mot paraplyen. Jeg elsker mørket med alle dets lys.
  • Jeg elsker det øyeblikket med total fred når du sitter ved bålet og lytter til knitringen av tre og smaken av lett brente marshmallows. Jeg elsker å gå gjennom skogen, og føle at jeg er en av mange puslespillbrikker i denne verden.
  • Jeg elsker å få skitne hender når jeg høster grønnsaker, plukker blåbær og rips og ser en edderkopp krype i sikkerhet. Jeg elsker å vite at årstidene skifter, og naturen fortsetter som den alltid har gjort.
  • Jeg elsker kosen, duften av kanelboller og varm sjokolade med krem. Jeg elsker å se stormen passere og plukke epler som ligger igjen på bakken. Jeg elsker å vite at alt er mulig. Akkurat som jeg vet at frøet jeg planter i jorda nå vil spire i vårsola neste år.

Høsten er også perfekt for kreative hobbyprosjekter. Hva med å lage høstpynt?

Dimensjoner

En av grunnene til at jeg ønsket å bli biolog var at jeg likte tanken på å gå gjennom livet og vite ting om livet rundt omkring meg. Når jeg går gjennom en skog, vil jeg kunne fortelle hvilke trær jeg kan se, hvilken fugl som synger, og hvilke organismer som bidrar til den søte lukten av fuktig jord. Følelsen av å kjenne denne andre dimensjonen av livet gir meg glede.

Det er ikke bare et tre, det er en gråor.

Det er ikke bare en fugl til, det er en bokfink som forteller at våren har kommet.

Og den søte lukten fra jorden? Det kommer fra en million bittesmå organismer som jobber sammen for å bryte ned organisk materiale og gi liv til jorden.

Å være bevisst den dypere dimensjonen av livet og planeten vi lever på skaper en form for ro som er vanskelig å oppnå på noen annen måte. Denne typen dypere dimensjoner, la jeg merke til, kan delvis nås ved å grave i jorden med bare hender og se et frø vokse til en plante som produserer nye frø. Livets sirkel, rett foran øynene dine. Uten mye innsats vil du lære mer enn du hadde forestilt deg.

Før du vet ordet av det, begynner du å se om jorden er god eller ikke, levende eller død. Du begynner å bli klar over de mange organismer som hjelper oss. Du føler deg plutselig bekymret for en liten tomatplante som ikke vokser, og du bestemmer deg for å gi den litt ekstra omsorg. Du lærer om atferden til både jorda og plantene dine, og samspillet mellom dem.

Når våren blir til sommer, ser du de forskjellige artene av sommerfugler som besøker hagen eller balkongen din. Du lærer om humler, bier og fugler som du observerer daglig. Hver morgen ønsker du dem en rolig god morgen, og er takknemlig for at de er en del av hverdagen din.

Og akkurat da har du blitt oppmerksom på en annen dimensjon av livet. Den som er så lett å gå glipp av i vårt travle og moderne samfunn. Du kan føle at du plutselig er en del av noe hemmelig.

Mellom gran og bjørk

Jeg sitter på en stubbe og hviler. Nedenfor, mellom gran og bjørk, ser jeg bekken. Med sine buktende armer omfavner den jorden. Selv om den er en liten del av jorden vår, er den en viktig del av utsikten. Den jeg ser frem til, hvert år.

Det er alltid det samme. En morgen våkner jeg og bestemmer meg. Da er jeg der. Sitter på en stubbe. Ser bekken, hør dens gurglende lyder. Det er da det skjer. Hun senker hodet til overflaten og drikker. Det samme gjør de to kalvene hennes. Så ser hun opp og ser på meg. Mellom gran og bjørk. For en utsikt!

Stillhet i skogen

Grener henger og rører ved bakken under. En følelse av stillhet sprer seg. 

Den type stillhet som bare kan oppleves i naturen. Ekornets kjappe bevegelser da den klatrer opp et tre. Hakkelyden av en hakkespett som høres som et ekko over landskapet. En entusiastisk markmus på jakt etter mat, på vårens første snøfrie dag.

En larve som kryper sakte oppover en stilk og de fortsatt ubrukte vingene til en ung sommerfugl. En lyd av tusen små føtter på vei til slottet sitt. Bladene får en dusj fra det første sommerregnet, og danner en elv av vanndråper som beveger seg nedover stilken.

Dette må uten tvil være den typen stillhet jeg foretrekker.

En maur lever for å samarbeide med sine tusen naboer

Regnet pøser ned. Vinden strekker sine grenser. Grå dager skremmer bort solrike høstdager. Så husker jeg sommerturer i naturen. Jeg husker spesielt en av disse turene, da jeg passerte en maurtue med tusenvis av flittige maur. Jeg kunne ikke motstå å ta et bilde av alle de små arbeiderne som tok vare på samfunnet sitt.

Det er utrolig hvor synkroniserte de er. De ser bare ut til å vite nøyaktig hva de skal gjøre. Det er ingen analysering, planlegging og organisering. En maur lever for å samarbeide med sine tusen naboer. Fordi de vet at de er smartere sammen enn alene. Enten det er av erfaring eller evolusjon, har de funnet løsningen.

Det er morsomt at disse små organismene med seks føtter har funnet en måte å være sterkere på enn andre dyr som er to eller tre ganger deres størrelse. En maur alene har ikke mye å skryte av. Hvis den var alene ville den gå seg vill, den ville ikke overleve lenge. Men ved å omgi seg med andre kan den løfte individet til et høyere nivå og nå en bedre versjon av seg selv.

Jeg antar at vi ikke er så forskjellige fra maur, eller noe annet dyr for den saks skyld. Vi vet alle at vi er sterkere sammen enn alene. Men noen ganger kan vi trenge en maurtue for å minne oss på det.