Det er høststormen som banker på døren,
og rykker i vinduene.
Den som tar med de siste bladene fra trærne.
De store bladene på lønnen, de tynne bladene på bjørken.
Med en sving og et lettelsens sukk er alt borte.
Trærne er nakne, nakne og grå,
frosne og forlatt.
Den som tar av masken,
og avslører trærnes nakne sjel.
Det er høststormen som kommer.

I forrige uke hadde Skriveutmaningen på Instagram en utfordring der du skulle skrive et sommerdikt hvor alle ordene begynte med bokstaven S. Under mens jeg gikk en tur i naturen i går, med solstrålene i ansiktet, kom jeg på et dikt.

Sommar

Solen strålar,
smörblomman svajar,
smultronen smakar.
 
Stormens sinne skälvar,
sjön skvalpar stilla.
 
Stockanden simmar,
svartmesen sjunger,
solen skiner.

Sådan sommar. 

“Å leve uten veier så ut til å være en måte å ikke gå seg vil”   – Naomi Shihab Nye

Å gå deg vill når du har for mange veier å velge mellom. Å velge feil eller velge riktig er ikke det riktige spørsmålet her. Å velge i det hele tatt er sannsynligvis problemet.

Du kan ikke gå deg vill hvis du ikke har en bestemt vei å følge. Det er ikke noe rett eller galt, ikke noe skal eller skal ikke. Som en kreativ person kan jeg bekrefte at det smarteste er å ikke følge stier hvis du ikke vil gå deg vill. Men du må ha troen på at du finner ut av det, ellers er det ingen vits å begynne engang.

Som en skriveglad optimist skaper jeg mine egne veier uten å vite det, så går jeg meg vill, og legger stien bak meg. Mange ganger vet jeg ikke hvilken vei jeg skal eller bør ta, så da velger jeg bort veier. Det betyr at jeg velger bort konvensjonelle ruter og hva alle andre mener.

Som forfatter er dette viktig, og noen ganger den eneste måten å utvikle din unike stemme og nye ideer på. For det er når du velger bort stier at du finner de magiske ingrediensene til historien.

Så jeg har eliminert veiene og går fritt over fjellet, med en fantastisk utsikt.

Den här veckan hade Skrivutmaningen på Instagram en utmaning om att skriva en text om en låst dörr och vad som döljer sig bakom den. Den blåa dörren inspirerade mig till att skriva flera texter. Jag valde ut två av dem att lägga ut här.

Text 1

En stor blå dörr.
Låst och stängt för folkets begär.
Barn och vuxen, hund och katt, ingen är välkommen här.
Men vad döljer sig bakom en sådan dörr?
En häst, ett hus eller en gammal kärr?
En stor blå dörr, som vi alla håller kär.
Säg vem är det som bor här?
Jag knackar på, väntar och hör en röst; “Vem där?”
Innan jag hinner svara, öppnas dörren,
ögon blinkar, ansiktet ler; “Men, är du redan här?”

__________________________________

Text 2

Dörrenstirrar mot henne, som om hon vore en främmande. Innan modet lämnar henne, öppnar hon den. Hon visste att hon borde hålla sig borta. Borta, långt borta.

Men hon går in ändå. Det finns ingen återvändo. Skrattet och musiken från övervåningen når hela vägen ned till den stora hallen. Någon kommer och tar hennes jacka. Hon stirrar uppåt. Nu Finn’s det verkligen ingen återvändo. Steg för steg går hon uppför trappan, det känns som en evighet.

Ljus, musik och leende ansiktet möter henne. Hela salen bryter ut i applåder.

En urgammel skog
Tidens gang gjenspeiles her,
som en tykk historiebok.

Amber forteller om en urskog en gang i tiden,
der den gamle granens blod skapte en evighetsboble å bevare historien i,
som deretter ble dekket av havets lunefulle bølger.

Bjørkens saft, søt og næringsrik,
forteller om menneskets bruk av skogen.

Benrester fra dyr som en gang løpte blant trærne
forteller historien om livet,
i denne gamle skogen.

En plastpose som glitrer av morgendugg
forteller deg hvordan ting bevares, brukes og blir liggende,
for neste generasjon å se.
I denne urgamle skogen

Jeg deltar i ukens #skrivutmaningen “Utenfor vinduet mitt”:

Himmelen åpner seg med et smell og lyser opp hele gaten. Regnet pøser ned. Store, fete regndråper treffer belegningssteinene og fortsetter i forskjellige retninger. Små vannpytter dannes langs fortauet. De flyter sammen til en bekk og renner langs asfalten mot sluket. Sigarettsneiper, snusposer og glemte kvitteringer inkludert. Det og andre ting som finner sin skjebne langs asfaltkanten.

I lyset av gatelykter blir regndråpene færre og færre. Snart vitner bare noen få dråper om regnværet.
På den andre siden av gaten, i huset med den falske franske arkitekturen, åpnes døren til en av balkongene. De sorte jernstengene som utgjør balkongen står i kontrast til den myke himmelblå fasaden.

En gammel dame tar et steg ut på balkongen med en kanne i hånden. Hun vanner de røde pelargoniene forsiktig før hun skynder seg inn igjen.
Det begynner å bli helt mørkt nå. I gløden fra gatelyktene reflekteres regnpyttene.

Håper denne teksten vekket litt nysgjerrighet. Jeg har tenkt å prøve noe nytt og skrive en novelle om dette, oppfølgeren følger neste skriveutfordring 🙂

Det har blitt vår. Fuglene bygger reir, fisken leker i elva og bjørnen leter etter sin første frokost på lenge.

Han tar øksen sin, hogger i treet og med en imponerende dyktighet og nøyaktighet skjærer han ut en felle som vil hjelpe ham å tjene noen kroner neste høst. På taigaen er det dyktighet, utholdenhet og visdom som gjelder.

“Grådighet fører ingen steder. Du må jobbe med naturens gang.”

Den er klargjort for jobben hele året. En jobb som varer i en måned, men som likevel tar hele året. Når sommeren har gått og høstens farger og lyder trenger seg på, forlater han landsbyen for å ta fatt på sin egentlige jobb; jakt. Han gleder seg til å være seg selv. Slippe loven, sutring og urettferdighet. For i naturen overlever de sterkeste og smarteste. For ham handler det imidlertid ikke om å overleve i naturen, men det handler om å leve med naturen, i naturen. Fellene hans fungerer, hytta hans er klargjort. Kulden trenger gjennom hud og pels, men med en varm kopp te føler han seg glad og takknemlig for å være med. Kan du trenge mer enn dette?

Dette er mine tanker etter å ha sett dokumentaren: Happy People: A year in the Taiga. Jeg kan anbefale det på det varmeste. Det får deg til å tenke, drømme deg bort og gir perspektiv.