Komfort i naturen

Noen ganger kan livet være tøff. Det kan være mye stress på jobben eller en familiekrise. Noen ganger trenger du helt enkelt en time out. I disse tider føler jeg et behov av å være nærmere naturen enn andre ganger. Kanskje er det det skjulte menneskelige behovet for et bånd med det som opprinnelig skapte oss. Noe dypt inni oss, noe som det moderne samfunnet prøver å skjule.

Å gå forbi trærne og se opp på de mange grenene deres, et tegn på deres mangeårige kunnskap, minner meg om at alt går videre. Disse trærne har stått der i så mange år, mot storm og regn og tålt kalde vintre. Og de gir oss fortsatt en spesiell type trøst som vi noen ganger trenger. Det er imponerende.

Noen ganger stopper jeg opp og tenker på hva som ville skje hvis vi ikke hadde naturen å gå tilbake til. Det ville ikke være mye igjen for oss, for å være ærlig. Vi ville ikke hatt innsjøer som kan gi oss dybde. Ingen trær som kan ta oss høyt. Og ingen fugler å lytte til når alle andre er borte. Hvordan kan vi overleve i en verden uten naturens forsikring om at livet går videre? Hva ville skje med oss?

Men foreløpig skifter årstidene, jeg har fortsatt trærne til å trøste meg med, og naturen fortsetter som den alltid har gjort. Noe å være takknemlig for. La det fortsette slik!

Her er et annet innlegg om naturens påvirkning.

En blå dør

Denne uken hadde den svenske kontoen Skriveutfordringen på Instagram en utfordring med å skrive en tekst om en låst dør og hva som skjuler seg bak den. Den blå døren inspirerte meg til å skrive flere tekster. Jeg valgte ut to av dem til å legge ut her.

Tekst 1

En stor blå dør.
Låst og lukket for folkets ønsker.
Barn og voksen, hund eller katt, her er ingen velkommen.
Men hva skjuler seg bak en slik dør?
En hest, et hus eller en gammel myr?
En stor blå dør, som vi alle elsker.
Fortell meg hvem som bor her?
Jeg banker, venter og hører en stemme; «Hvem er der?»
Før jeg rekker å svare, åpnes døren,
øynene blinker, ansiktet smiler; «Men, er du her allerede?»

__________________________________

Tekst 2

Døren stirrer på henne, som om hun var en fremmed. Før motet forlater henne, åpner hun den. Hun visste at hun burde holde seg unna. Borte, langt borte.

Men hun går inn likevel. Det er ingen vei tilbake. Latteren og musikken fra etasjen ovenpå når helt ned til storsalen. Noen kommer og tar jakken hennes. Hun kaster en blikk opp trappen. Nå er det virkelig ingen vei tilbake. Steg for steg går hun opp trappene, det føles som en evighet.

Lys, musikk og smilende ansikt møter henne. Hele salen bryter ut i applaus.

Hva synes du? Blir du nysgjerrig på fortsettelsen?

På Taigan

Det har blitt vår. Fuglene bygger reir, fisken leker i elva og bjørnen leter etter sin første frokost på lenge.

Han tar øksen sin, hogger i treet og med imponerende nøyaktighet lager han ut en felle som vil hjelpe ham å tjene noen kroner neste høst. På taigaen er det dyktighet, utholdenhet og visdom som gjelder.

«Grådighet fører ingen steder. Du må jobbe med naturens gang.»

Den er klargjort for jobben hele året. En jobb som varer i en måned, men som likevel tar hele året. Når sommeren har gått og høstens farger og lyder trenger seg på, forlater han landsbyen for å ta fatt på sin egentlige jobb; jakt. Han gleder seg til å være seg selv. Slippe loven, sutring og urettferdighet. For i naturen overlever de sterkeste og smarteste. For ham handler det imidlertid ikke om å overleve i naturen, men det handler om å leve med naturen, i naturen. Fellene hans fungerer, hytta hans er klargjort. Kulden trenger gjennom hud og pels, men med en varm kopp te føler han seg glad og takknemlig for å få være med på det som kalles livet. Kan du trenge mer enn dette?

Dette er mine tanker etter å ha sett dokumentaren: Happy People: A year in the Taiga. Den kan jeg anbefale på det varmeste. Det får deg til å tenke, drømme deg bort og gir perspektiv.