Noen ganger kan livet være tøff. Det kan være mye stress på jobben eller en familiekrise. Noen ganger trenger du helt enkelt en time out. I disse tider føler jeg et behov av å være nærmere naturen enn andre ganger. Kanskje er det det skjulte menneskelige behovet for et bånd med det som opprinnelig skapte oss. Noe dypt inni oss, noe som det moderne samfunnet prøver å skjule.
Å gå forbi trærne og se opp på de mange grenene deres, et tegn på deres mangeårige kunnskap, minner meg om at alt går videre. Disse trærne har stått der i så mange år, mot storm og regn og tålt kalde vintre. Og de gir oss fortsatt en spesiell type trøst som vi noen ganger trenger. Det er imponerende.
Noen ganger stopper jeg opp og tenker på hva som ville skje hvis vi ikke hadde naturen å gå tilbake til. Det ville ikke være mye igjen for oss, for å være ærlig. Vi ville ikke hatt innsjøer som kan gi oss dybde. Ingen trær som kan ta oss høyt. Og ingen fugler å lytte til når alle andre er borte. Hvordan kan vi overleve i en verden uten naturens forsikring om at livet går videre? Hva ville skje med oss?
Men foreløpig skifter årstidene, jeg har fortsatt trærne til å trøste meg med, og naturen fortsetter som den alltid har gjort. Noe å være takknemlig for. La det fortsette slik!
Her er et annet innlegg om naturens påvirkning.