En fugl synger om morgenen

Det er fortsatt mørkt ute. Det er tidlig, men mange er allerede på vei til jobb. Utendørs, på balkongen, sitter jeg og hører på en fugl sin søte sang. En rødstrupe.

Hva er det som gjør morgenen så attraktiv, at rødstrupen synger og jeg sitter i kulden og hører på den? Lyden av morgenen er en klasse for seg. Hvis du lytter nøye, vil du høre verden våkne. Rødstrupen tenker kanskje ikke så mye på det, men jeg gjør det.

Jeg tenker på morgensolen som snart kommer opp mellom trærne og husene. Jeg ser opp på himmelen, og den viser tegn på at solen vil gå opp noen minutter tidligere i dag enn den gjorde i går. Selv om klokken ikke er så mye, og den mørkeblå natten fortsatt våker over oss.

Så fantastisk at man bare kan nyte livet slik. Så enkelt, i stillhet. Når solen kaster sine første stråler over hustakene og de andre fuglene begynner sin morgensang, blir rødstrupen stille og jeg gjør meg klar for en ny arbeidsdag.

Å svømme med ender

Den morgenen, sval og stressfri. Den beste tiden. Jeg står ved vannet. De små steinene under føttene mine, de føles som glasskuler

En liten bris gir meg gåsehud. Jeg kaster meg ut i vannet. Det er kaldt. Deretter bare litt kjølig. Og … ganske behagelig.

Stille beveger armene og beina seg i synkroniserte mønstre under vannoverflaten.

Morgensolens stråler reflekteres i vannet og glitrer som diamanter. Stillheten, jeg elsker stillheten. Å gli gjennom vannet.

To ender svømmer rolig nærmere og nærmere meg. De ser på meg. En av dem dykker, og kommer opp igjen bare noen få meter fra meg. Det er en hunn. Hennes brunprikkete fjærdrakt glitrer i solen. Jeg kan se vanndråpene rulle nedover halsen og videre ut i vannet.

Hunnanden har en grønn flekk på begge sider av bakkroppen. Å være så nær en and og observere verden fra deres vinkel, gir meg et unikt innblikk i endenes verden. Som om jeg var en del av det.

Furuen

Høyt over meg sitter en kråke og roper. Kanskje den roper på jevnaldrende.

Ropet går gjennom furu og gran.

Høyt oppe i furua,

der kråka sitter,

vifter med de lange barrnålene i vinden.

Hvem er du?

spør jeg furua.

Jeg får ikke noe svar.

Kanskje jeg burde spørre igjen, denne gangen høyere?

HVEM ER DU?

Ingen svarer.

Som om jeg hadde forventet noe annet.

En furu.

Så stor og så liten på samme tid.

Vet den at det er et furutre?

Om den nå kan tenke på det.

Det er nok bare det det er.

Bare sånn.

Den eksisterer, men har ikke definert seg selv.

En furu.

Omtrent 62 år gammel kanskje.

Gammelt ja, fast det er nok avhengig av hvordan man ser det.

Om vinteren sover den.

Alene, men likevel ikke.

Det er så mye liv rundt en furu,

selv om vinteren.

Det er hjemmet til så mange organismer.

Det er alltid noe som skjer.

Neste år vokser den litt mer.

Slik at den kan se over de andre høye furuene.

Og bli kjent med det nye fugleparet som bygde rede blant greinene i vår.

Det var så travelt med ekornungene akkurat da.

Jeg går min vei.

Forundret over dette stille vesenet, som denne furuen er.

Frossen

Den frosne om vinteren minner meg om

at tiden står stille en liten stund i naturen.

I trærne, i mosen, i blåbærriset og i meg.

Jeg står,

uten behov, mellom rushtidene i juletider.

Jeg går,

med rolig sinn og langsomme skritt.

Jeg føler

meg alltid full av takknemlighet,

fordi det frosne er en del av livet.