Å lage bivoksduker

Mange tenker på hvordan man kan redusere forbruket av plast i husholdningen. For mange kan dette virke umulig. For plast brukes til så mange ting. Da jeg først begynte å gå gjennom kjøkkenet for å bli kvitt unødvendig plast og redusere plastbruk, føltes det ikke lett. Det var mye jeg helt ubevisst har brukt plast til, uten å lure på om jeg kan bruke noe annet. Heldigvis finnes det løsninger!

Jeg trodde for eksempel at jeg trengte plastposer til å lagre brødet i, eller til å dekke matrester med. Lite visste jeg at det faktisk finnes alternativer. For ikke så lenge siden kom jeg over en artikkel om bivoksduker. Bivoks er et naturlig antiseptisk middel og holder maten fersk. Jeg syntes det hørtes interessant ut. De kan kjøpes i mange økologiske butikker og i helsekostbutikken. Til min glede oppdaget jeg snart at man også kan lage bivoksduker selv. Og selvfølgelig ville jeg prøve det. Her er en beskrivelse av hvordan jeg gjorde det, og hvordan resultatet ble:

DIY Bivoksduk

Materiale: Bivokspellets (tilgjengelig i de fleste helsekostbutikker. Noen har bivoksbiter som du kan rive med et gammelt rivjern), bomullsstoff (jeg brukte gamle laken). Du trenger også bakepapir, saks, bakplater, en gammel pensel, klesklyper og en snor eller klessnor.

Slik gjør du: Klipp bomullsstoffet til de størrelsene du ønsker, og stryk de. Sett ovnen på 75 grader. Legg et stykke bomullsstoff på en bakplate kledd med bakepapir. Fordel bivoksflak jevnt over kluten. Mengden varierer avhengig av stoffets størrelse og tykkelse. Men det tar ca. 30 gram. Sørg for at det er flak helt til kanten av kluten. Når du er fornøyd, sett platen i ovnen. Fjern igjen når bivoksen har smeltet.


Bruk penselen til å spre voksen jevnt over kluten. Hvis det er for lite voks og kluten ikke er helt dekket, kan du enkelt legge til mer og sette tilbake i ovnen. Jeg prøvde meg fram og klarte å estimere mengden bivoksflak ganske bra til slutt 🙂


Heng opp duken for å tørke, og fortsett deretter med neste duk.


Hvordan vet du om duken er ferdig og det ikke er for lite eller for mye voks? Vel, prøv å følge magefølelsen. Hvis du synes det er mye voks, kan du enkelt skrape av litt med en kniv. Et siste tips; unngå å få voks på bakplaten, kjøkkenbenk eller annet du er redd om. Det er vanskelig å bli kvitt. Og bruk en gammel pensel, ikke den du vanligvis maler med.



Resultatet ble veldig bra, og jeg er fornøyd. Det gikk mye lettere og raskere enn jeg trodde. Jeg lagde tre duker. Disse kan nå brukes i ca. ett år, og holder grønnsaker og frukt, ost, smørbrød og matrester ferske. Men de bør ikke brukes til rått kjøtt og fisk. De skal heller ikke brukes til å fryse inn mat i. Siden de ikke er 100% tett. Etter bruk kan de vaskes med litt såpe og vann.

Tenk at det slett ikke er så vanskelig å bruke annet enn plast på kjøkkenet! Gleder meg til å finne nye alternativer 🙂


Ulike nyanser av lilla

På balkongen har det begynt å blomstre så fint. Bacopaen på det første bildet er helt nydelig å se på og har en ganske sterk blomsterduft. Den intense fargen passer så fint mot metallhyllen.

Det er så fint at hele nabolaget har en liten eller stor hage som de tar seg av. Fra balkongen kan man se mange farger. Spesielt syrin er bare fantastisk å hvile øynene på når jeg nyter morgenkaffen ute. Det er mange forskjellige nyanser av lilla som kan sees fra og på balkongen. Syren og bacopaen selvfølgelig, men jeg har også lys-lilla petunier og lavendel. Lavendelen er bare på besøk, men likevel.

Her er lavendel med syrin i bakgrunnen

Svensk sommar

I forrige uke hadde Skriveutmaningen på Instagram en utfordring der du skulle skrive et sommerdikt hvor alle ordene begynte med bokstaven S. Under mens jeg gikk en tur i naturen i går, med solstrålene i ansiktet, kom jeg på et dikt.

Sommar

Solen strålar,
smörblomman svajar,
smultronen smakar.

Stormens sinne skälvar,
sjön skvalpar stilla.

Stockanden simmar,
svartmesen sjunger,
solen skiner.

Sådan sommar.

Påske i Sverige

Jeg er i Sverige og feirer påske med familien.

Det er så koselig å komme hjem til barndomshjemmet sitt. Alle, som venter. Katter, hunder og mennesker. Jeg er oppvokst på landet og kan savne det rolige livet på gården litt. Hver gang jeg er på besøk passer jeg på å nyte det ekstra mye. Den stillheten, den friske luften og nærheten til naturen hjelper meg å slappe av på kun noen sekunder.

Min mor liker å lage pynt. Så det å være kreativ har jeg nok fått fra henne. Jeg husker timene med pyssel vi hadde sammen da jeg var liten. En så fin måte å spandere tid sammen på. Denne gang blir det ikke så mye av dette, men hon hadde masse inspirasjon som jeg gjerne tar bilder av.

God påske!

Å finne frem uten å følge en sti

“Å leve uten veier så ut til å være en måte å ikke gå seg vil”   – Naomi Shihab Nye

Å gå deg vill når du har for mange veier å velge mellom. Å velge feil eller velge riktig er ikke det riktige spørsmålet her. Å velge i det hele tatt er sannsynligvis problemet.

Du kan ikke gå deg vill hvis du ikke har en bestemt vei å følge. Det er ikke noe rett eller galt, ikke noe skal eller skal ikke. Som en kreativ person kan jeg bekrefte at det smarteste er å ikke følge stier hvis du ikke vil gå deg vill. Men du må ha troen på at du finner ut av det, ellers er det ingen vits å begynne engang.

Som en skriveglad optimist skaper jeg mine egne veier uten å vite det, så går jeg meg vill, og legger stien bak meg. Mange ganger vet jeg ikke hvilken vei jeg skal eller bør ta, så da velger jeg bort veier. Det betyr at jeg velger bort konvensjonelle ruter og hva alle andre mener.

Som forfatter er dette viktig, og noen ganger den eneste måten å utvikle din unike stemme og nye ideer på. For det er når du velger bort stier at du finner de magiske ingrediensene til historien.

Så jeg har eliminert veiene og går fritt over fjellet, med en fantastisk utsikt.

Valnøttkake

Siden jeg ofte har hjemmekontor og liker å spise mens jeg jobber, er hjemmebaking nesten en rutine her hjemme. I dag var intet unntak, jeg syntes det føltes som en dag for valnøttkake. Her er oppskriften for de som vil prøve:

Valnøttkake

200 g hakkete valnøtter, 150 g smør, 1,5 dl sukker, 4 egg, 2,5 dl mel, 1 tsk bakepulver, 1/4 tsk salt, 1/2 tsk vaniliepulver, 1 tsk kanel, 1/2 tsk kardemomme

Sett ovnen på 175 grader og hakk valnøttene. Rør inn sukker og smør til det blir luftig. Tilsett eggene ett om gangen. Bland godt. Bland melet med bakepulver og resten av de tørre ingrediensene. Rør til en jevn røre. Hell røren i en smurt og panert kakeform og stek midt i ovnen i ca. 30 min. La avkjøle og pudre over litt melis.

Kaken ble vellykket!

En blå dörr

Den här veckan hade Skrivutmaningen på Instagram en utmaning om att skriva en text om en låst dörr och vad som döljer sig bakom den. Den blåa dörren inspirerade mig till att skriva flera texter. Jag valde ut två av dem att lägga ut här.

Text 1

En stor blå dörr.
Låst och stängt för folkets begär.
Barn och vuxen, hund och katt, ingen är välkommen här.
Men vad döljer sig bakom en sådan dörr?
En häst, ett hus eller en gammal kärr?
En stor blå dörr, som vi alla håller kär.
Säg vem är det som bor här?
Jag knackar på, väntar och hör en röst; “Vem där?”
Innan jag hinner svara, öppnas dörren,
ögon blinkar, ansiktet ler; “Men, är du redan här?”

__________________________________

Text 2

Dörrenstirrar mot henne, som om hon vore en främmande. Innan modet lämnar henne, öppnar hon den. Hon visste att hon borde hålla sig borta. Borta, långt borta.

Men hon går in ändå. Det finns ingen återvändo. Skrattet och musiken från övervåningen når hela vägen ned till den stora hallen. Någon kommer och tar hennes jacka. Hon stirrar uppåt. Nu Finn’s det verkligen ingen återvändo. Steg för steg går hon uppför trappan, det känns som en evighet.

Ljus, musik och leende ansiktet möter henne. Hela salen bryter ut i applåder.

En urgammal skog

 

En urgammel skog
Tidens gang gjenspeiles her,
som en tykk historiebok.

Amber forteller om en urskog en gang i tiden,
der den gamle granens blod skapte en evighetsboble å bevare historien i,
som deretter ble dekket av havets lunefulle bølger.

Bjørkens saft, søt og næringsrik,
forteller om menneskets bruk av skogen.

Benrester fra dyr som en gang løpte blant trærne
forteller historien om livet,
i denne gamle skogen.

En plastpose som glitrer av morgendugg
forteller deg hvordan ting bevares, brukes og blir liggende,
for neste generasjon å se.
I denne urgamle skogen

Utenfor vinduet mitt

Jeg deltar i ukens #skrivutmaningen “Utenfor vinduet mitt”:

Himmelen åpner seg med et smell og lyser opp hele gaten. Regnet pøser ned. Store, fete regndråper treffer belegningssteinene og fortsetter i forskjellige retninger. Små vannpytter dannes langs fortauet. De flyter sammen til en bekk og renner langs asfalten mot sluket. Sigarettsneiper, snusposer og glemte kvitteringer inkludert. Det og andre ting som finner sin skjebne langs asfaltkanten.

I lyset av gatelykter blir regndråpene færre og færre. Snart vitner bare noen få dråper om regnværet.
På den andre siden av gaten, i huset med den falske franske arkitekturen, åpnes døren til en av balkongene. De sorte jernstengene som utgjør balkongen står i kontrast til den myke himmelblå fasaden.

En gammel dame tar et steg ut på balkongen med en kanne i hånden. Hun vanner de røde pelargoniene forsiktig før hun skynder seg inn igjen.
Det begynner å bli helt mørkt nå. I gløden fra gatelyktene reflekteres regnpyttene.

Håper denne teksten vekket litt nysgjerrighet. Jeg har tenkt å prøve noe nytt og skrive en novelle om dette, oppfølgeren følger neste skriveutfordring 🙂

Furuen

Høyt over meg sitter en kråke og roper. Kanskje den roper på jevnaldrende.

Ropet går gjennom furu og gran.

Høyt oppe i furua,

der kråka sitter,

vifter med de lange barrnålene i vinden.

Hvem er du?

spør jeg furua.

Jeg får ikke noe svar.

Kanskje jeg burde spørre igjen, denne gangen høyere?

HVEM ER DU?

Ingen svarer.

Som om jeg hadde forventet noe annet.

En furu.

Så stor og så liten på samme tid.

Vet den at det er et furutre?

Om den nå kan tenke på det.

Det er nok bare det det er.

Bare sånn.

Den eksisterer, men har ikke definert seg selv.

En furu.

Omtrent 62 år gammel kanskje.

Gammelt ja, fast det er nok avhengig av hvordan man ser det.

Om vinteren sover den.

Alene, men likevel ikke.

Det er så mye liv rundt en furu,

selv om vinteren.

Det er hjemmet til så mange organismer.

Det er alltid noe som skjer.

Neste år vokser den litt mer.

Slik at den kan se over de andre høye furuene.

Og bli kjent med det nye fugleparet som bygde rede blant greinene i vår.

Det var så travelt med ekornungene akkurat da.

Jeg går min vei.

Forundret over dette stille vesenet, som denne furuen er.