Hasselnøttkake

Det er midten av august. Regnet pøser ned. Du venter på å komme ut for å puste inn den friske luften, den typen luft som først kommer etter sommerregn og du får den første lille, men likevel betydelige følelsen av å lengte etter høsten. Du føler at sesongen er i ferd med å bli erstattet av en annen og du har lyst til å gjøre det meste ut av det. Denne oppskriften er den beste måten å nyte følelsen av å leve på.

Ingredienser:

3 egg

2 dl sukker

200 g hasselnøtter

1 dl mel

1 tsk bakepulver

1/2 dl vaniljesukker

En nype kanel

1 ⁄2 dl melk

Topping: Smeltet mørk sjokolade og hakkede hasselnøtter

Sett ovnen til 175 grader Celsius (347 grader Fahrenheit). Pisk egg og sukker luftig med en visp. Mal nøttene og bland med mel og bakepulver i en bolle. Tilsett hasselnøttblandingen og melken i eggedosisen og bland forsiktig.

Hell røren i en kakeform som rommer 1 1/2 liter.
Stek kaken i 30-35 minutter. Test med en pinne for å være sikker på at den er klar. La kaken avkjøle helt og topp med et lag sjokolade og dryss over hasselnøtter.

«Each moment of the year has its own beauty»   –  Ralph Waldo Emerson

På våren tiner jeg

Vår. En tid som mange har ventet på.

Varmen, den første på måneder, trekker meg ut av de koselige drømmene mine.

Jeg kan kjenne solstrålene på huden min. Sakte sprer varmen seg over hele kroppen, og tiner hver millimeter av den.

Lyden av vanndråper som treffer bakken vekker meg. Denne nydelig musikk som en gang virket så langt unna.

Muskler våkner til liv. Først kan jeg bevege tåa, så hele høyre fot. Venstre følger etter og snart har også hele overkroppen min fått liv. Men ørene mine er fortsatt litt frosne og jeg kan ikke åpne venstre øye ennå.

Jeg vender hodet mot solen og nyter hvert sekund av den. Hver stråle som treffer kroppen min.

Hjertet mitt begynner å slå raskere. Livet begynner igjen, etter en lang kald ventetid.

Å, hvilket under dette er. Å hoppe opp og ned. Leddene mine føles levende og jeg kan høre vårens latter.

Fremover går jeg. Jeg lurer på hva livet vil bringe meg i år?

Varme hilsener,

Padden

På Taigan

Det har blitt vår. Fuglene bygger reir, fisken leker i elva og bjørnen leter etter sin første frokost på lenge.

Han tar øksen sin, hogger i treet og med imponerende nøyaktighet lager han ut en felle som vil hjelpe ham å tjene noen kroner neste høst. På taigaen er det dyktighet, utholdenhet og visdom som gjelder.

«Grådighet fører ingen steder. Du må jobbe med naturens gang.»

Den er klargjort for jobben hele året. En jobb som varer i en måned, men som likevel tar hele året. Når sommeren har gått og høstens farger og lyder trenger seg på, forlater han landsbyen for å ta fatt på sin egentlige jobb; jakt. Han gleder seg til å være seg selv. Slippe loven, sutring og urettferdighet. For i naturen overlever de sterkeste og smarteste. For ham handler det imidlertid ikke om å overleve i naturen, men det handler om å leve med naturen, i naturen. Fellene hans fungerer, hytta hans er klargjort. Kulden trenger gjennom hud og pels, men med en varm kopp te føler han seg glad og takknemlig for å få være med på det som kalles livet. Kan du trenge mer enn dette?

Dette er mine tanker etter å ha sett dokumentaren: Happy People: A year in the Taiga. Den kan jeg anbefale på det varmeste. Det får deg til å tenke, drømme deg bort og gir perspektiv.

Frossen

Det frosne om vinteren minner meg om

at tiden står stille en liten stund i naturen.

I trærne, i mosen, i blåbærriset og i meg.

Jeg står,

uten behov, mellom rushtidene i juletider.

Jeg går,

med rolig sinn og langsomme skritt.

Jeg føler

meg alltid full av takknemlighet,

fordi det frosne er en del av livet.