Skrittene mine er lette og lyden av løv under skoene mine er merkelig tilfredsstillende. Det er en følelse av trygghet. Den friske luften med krystaller som skinner i morgenlyset. Stillheten som fortsetter fra jeg våknet til nå. Det er som om jeg er borte. Forsvunnet i en følelse av tilhørighet til noe så naturlig. Ett skritt fra veien, blant trær og mose.
Bare ett skritt og en helt ny verden åpner seg. Det er noe magisk med skogen. Som en beroligende klem som alltid er der, en trygghet. Uansett hva som skjer, kan jeg gå tilbake til det samme treet, til den samme steinen, til den samme lille bekken. En beroligende følelse av å være på et sted som ikke har endret seg. I en verden hvor endring er en del av hverdagen.
Når jeg er trist, føler meg håpløs eller opplever en forandring i hverdagen, hva kan da være bedre enn å finne tilbake til en verden jeg kjenner til. Der endringen ikke påvirket noe. Der alt er som det alltid har vært, uansett hva som skjer.
