Jeg sitter på en stubbe og hviler. Nedenfor, mellom gran og bjørk, ser jeg bekken. Med sine buktende armer omfavner den jorden. Selv om den er en liten del av jorden vår, er den en viktig del av utsikten. Den jeg ser frem til, hvert år.
Det er alltid det samme. En morgen våkner jeg og bestemmer meg. Da er jeg der. Sitter på en stubbe. Ser bekken, hør dens gurglende lyder. Det er da det skjer. Hun senker hodet til overflaten og drikker. Det samme gjør de to kalvene hennes. Så ser hun opp og ser på meg. Mellom gran og bjørk. For en utsikt!